Arnfinn Nielsen

"I 1947 dukket det opp en unggutt fra Stavern som syntes å ha spesielt gode anlegg for tennissporten", står det i jubileumsberetningen til klubbens 75-årsjubileum.

Arnfinn Nielsen debuterte, 16 år gammel, med å vinne kretsmesterskapet for junior i 1947. Det skulle ikke bli hans siste. Han har rundt 50 kretsmesterskap i alt, i junior og senior, i single, double og mixed double. Allerede året etter ble han kretsmester også i seniorklassen - ved å beseire Finn Thoresen i finalen. Studerer du listen bak i boken over klubb-, krets- og distriktsmester, finner du Arnfinn som en gjenganger på dem alle. Uten å være seedet gikk han til semifinale to år på rad i norgesmesterskapene for juniorer. Han ble norgesmester i veteranklassen rett etter han fylte 40 - og der var det mange meriterte spillere med. Han har deltatt på langslagssamlinger og på juniorlandslaget. Han ble også uttatt til landskamp for veteraner på selveste Wimbledon, men måtte melde forfall til den. Det er ikke å ta i for sterkt å bekrefte utsagnet i den forrige jubileumsberetningen, hvor det slås fast i en bildeunderskrift: Arnfinn Nielsen - Vestfolds beste spiller etter krigen. Det var riktig i 1977 - og er det trolig fortsatt.

- Tennis er en fascinerende idrett, et spill som utfordrer både de beste og de verste egenskapene i et menneske, sier Arnfinn Nielsen i dag. - Man oppdager gode og dårlige sider ved seg selv - og gjør seg tanker om hva slags menneske det er som befinner seg på den andre siden av nettet. Etter hvert som jeg vokste til og erkjente slike ting, kunne jeg nokså sikkert forutse hvordan min motstander ville oppføre seg også utenfor tennisbanen.

Arnfinn begynte å spille tennis under krigen - som 12-13-åring på familien Frølichs bane på Agnes. Senere ble det daglig tennis på banen under kastanjene midt i Stavern sentrum. Men instruksjon ble det lite at. Det meste var selvlært. Han lærte av å studere andre og av de feil han selv gjorde. Han fant fram til sin egen stil, tålmodighet, lange ballvekslinger og lange baller, men få finesser. Ingen nettspiller, og backhandsmash lærte jeg aldri, kan han smilende innrømme i dag.

Når han tenker tilbake på tenniskarrieren, fremhever han kameratskapet, det gode miljøet han opplevde - både i Larvik og Stavern. Familiene samlet seg på tennisbanen, noen med racket på banen, andre med termosen på sidelinjen. Et ønske han har for tennissporten i Larvik-distriktet, er at klubbene i Stavern og Larvik kunne samle seg i èn klubb - til beste for tennissporten og for ungdommen han ønsker skal komme inn i et inspirende miljø og dyrke en fin idrettsgren.