“Om hundre år er allting glemt”, skrev Knut Hamsun for snart hundre år siden. Heldigvis er det ikke alltid slik. Denne beretningen har som mål å ta vare på historien om tennissporten i Larvik i nær sagt hele det forrige århundre – med andre ord: Etter hundre år er ikke allting glemt!

“Bønder spelar ikkje tennis” var tittelen på en bok som NRK-journalisten og forfatteren Herbjørn Sørebø skrev for noen tiår siden. Boka inneholder riktignok svært lite om tennis, men tittelen sier mye om folks oppfatning av tennissporten – både da den gjorde sitt inntog i Norge og i Larvik for godt over hundre år siden. Tennis var nok først og fremst en fritidsaktivitet for de kondisjonerte – og slett ikke noen konkurransesport. Blant folk flest ble denne nye sporten oppfattet som en “snobbesport”, et rennomè som også golf hadde i lang tid. I dag er både tennis og golf blitt allemannsidretter.

Velkommen til et hyggelig tilbakeblikk over tennissportens historie i Larvik !

Finn Wellberg

Tidlig ute

Tennis – i den form vi kjenner sporten i dag – kom til Norge fra England mot slutten av 1800-tallet. Den kom først til byer som hadde god kontakt med England. Derfor var man tidlig ute også i Larvik. Allerede i 1890-årene ble det anlagt en tennisbane på Archer-familiens eiendom på Tollerodden, der Mary Archer sammen med frøknene Augestad og tilreisende engelskmenn var de første som svingte tennisracketer i grevens by.

De første slag: På familien Archers eiendom på Tollerodden ble det spilt tennis allerede i 1890-årene. Bildet er utlånt av James Ronald Archer.

Nysgjerrigheten omkring aktivitetene på Tollerodden førte til at flere ble interessert og fikk prøve seg. Og 21. juni 1902, en vakker sommerkveld, møttes en liten flokk av byens borgere i Bøkeskogen for å drøfte mulighetene for å bringe aktivitetene inn mer organiserte former. Larvik Tennisklubb ble en realitet denne kvelden – med følgende underskrifter på dokumentet som bekreftet etableringen: Grosserer I. Augestad Todsen og fru Augestad Todsen, Chr. Christiansen, banksjef Gustav Iversen, dr. Nielsen, redaktør Wingaard, Mary Archer, Ragnhild Krogh og Martha Smedsrud. Og det første styret ble bestående av Mary Archer, Chr. Christiansen og I. Augestad Todsen.
Uten forkleinelse for noen kan man trygt si at det var Chr. Christiansen som ble den nye foreningens drivende kraft. Han var formann de seks første årene og la et grunnlag som klubben kunne bygge videre på.


Drivkraften: Larvik Tennisklubbs første formann og drivkraften i startfasen var Christian Christiansen, sønn av Larviks legendariske industrimann med samme navn. Familien drev Larvik Bryggeri, som holdt til der forretningssenteret på Jegersborg ligger i dag.

Også kvinner: Kvinnene var aktivt med fra starten. Mary Archer var en av stifterne og styremedlem fra starten i Larvik Tennisklubb.

Tennis til Norge

7. mai 1887 kunne man finne denne notisen i Norges Idrætsblad:

Etter forlydende akter den engelske visekonsul at opprette en tennisclub her i byen. Tennis er et meget yndet engelsk spill som spilles med balltre og små gummiballer på en oppstukket planert plass. Hvert spilleparti består av fire deltagere, men da hvert parti kun behøver en ganske liten plass, kan flere sådanne spille samtidig. Tennisspillet egner seg fortreffelig for damer, og den nye club vil visstnok kunne påregne stor tilslutning fra disse.

Det første synlige bevis på at tennis har krysset Nordsjøen fra England til Norge.

I 1888 tok Kristiania Fotboldklub opp tennis på programmet, men spillet var allerede kjent i kystbyene som hadde gode forbindelser til England. Ifølge informasjoner fra Norges Tennisforbund er de to tidligst registrerte klubbene å finne i Kristiansund og Kristiansand, begge stiftet i 1888. Horten & Omegn Tennisklubb kan skrive sin historie tilbake til 1892, Sarpsborg fikk sin klubb i 1897, Drammen og Bergen i 1898 og Oslo – Christiania Lawn Tennisklub (senere Oslo Tennisklubb) – i år 1900. Samtidig med Larvik, i 1902, ble Stavanger Tennisklubb stiftet. Norges Tennisforbund ble stiftet 25. juni 1909.

Larvik var med andre ord tidlig ute

1902-12: Bane på Lovisenlund

Det første som styret i den nye klubben begynte å arbeide med, var å skaffe et sted å være – tomt til en bane. I 1903 lyktes det klubben å få leid en tomt på Lovisenlund – i utkanten av idrettsbanen hvor det den gang bare var utmark. Banen ble anlagt samme år med et dekke som på en vanlig grusveg. Anleggskostnader: 680 kroner.
Interessen for tennissporten var økende. I 1906 hadde klubben 21 medlemmer. Man følte behov for bedre forhold på banen og fikk oppført et klubbhus for 600 kroner.

1912-1922: Krig og stillstand

Krigsårene fra 1914 til 1918 ble, kanskje pussig nok, en nedgangsperiode for klubben. Man skulle tro at folk nettopp i krisetider ville søke mer sammen i sosialt fellesskap, men slik var det ikke. Folk hadde annet enn tennis å tenke på. Men etter krigen blusset interessen opp igjen. Det ble igjen trangt om plassen på banen.

1922-1932: Brann og nybygg

I 1924 hadde klubben 60 medlemmer. På generalforsamlingen dette året mente man at man hadde nådd en grense, og at man måtte gjennomføre inntakstopp. Det samme året innviet man bane nr. 2 – og fikk satt opp gjerde rundt anlegget.

1925 startet dramatisk for tennisklubben. Natt til 27. januar brant foreningens klubbhus ned til grunnen. Brannårsaken ble aldri funnet. Men klubbens styre satt ikke med hendene i fanget. Det ble besluttet å oppføre nytt klubbhus snarest mulig. Byggmester Nils S. Hansen fikk tilslaget på sitt anbud på 5.900 kroner. I løpet av våren var det nye klubbhuset på plass, innredet med dusj og eget skap til hvert enkelt medlem. Faktisk var dette klubbhuset basis for klubben helt til det nye klubbhuset på Bergeløkka ble oppført i 1991. I 1926 fikk klubben sitt eget klubbmerke. En nål i emalje med klubbens initialer ble tildelt klubbmestre og medlemmer som man ønsket å hedre på grunn av fortjenestefull innsats.

I 1927 kunne man feire klubbens første jubileum – 25 år etter stiftelsen – med en stilig fest på restaurant Kronprinsen i Stavern, der man hadde lagt opp et stort festprogram og ikke mindre enn en egen festmarsj og sang, med både tekst og musikk av apoteker Johs. Thaulow, som var en meget habil komponist med flere seriøse verk på sitt repertoar.

Fest med stil: Det var stil over jubileumsfesten til 25-årsjubileet. Under finner du sangen som Johs. Thaulow skrev “fra sidelinjen”

Nye utfordringer

Jubilèet ga støtet til at klubbens styre søkte nye impulser og større utfordringer. Tiden var inne til å søke kontakt ut over byens grenser. Måle krefter med spillere fra andre byer og få signaler om hvor man sto. Fra 1924 kan man også registrere de første klubbmestre. Mosjons- og fritidspreget var avløst av konkurranseidrett.

I 1928 ble det enighet med Sandefjord om å starte en pokalkamp mellom klubbene. Pokalen skulle vinnes tre ganger. Det skulle spilles to kamper i året. Det skulle vise seg å bli jevne oppgjør. Larvik vant begge kampene i 1928, men Sandefjord tok revansje året etter med to seire. Det avgjørende slaget skulle stå på Lovisenlund i 1930 og var omfattet med stor spenning og oppmerksomhet. Østlands-Posten bidro med god forhåndsomtale, og publikum møtte mannsterkt opp.

I dette siste og avgjørende møtet stilte Larvik med dette laget: Ellen Næss, Marit Persen, Carl Fjellberg, Rolf Jacobsen, Ewald Gundersen og Boy Thorsen. Til stor jubel blant publikum gikk Larvik seirende ut av kampen med 5-2 og tok pokalen til odel og eie. Stemningen var høy ved sammenkomsten i klubbhuset etterpå.

Vestfold Tenniskrets

Kampene mot Sandefjord ga opptakt til en rekke lagkamper i årene som fulgte og var også medvirkende til at Vestfold Tenniskrets ble stiftet i 1930. Etter at tenniskretsen var etablert, ble det nødvendig å melde klubben inn i Norges Tennisforbund og Vestfold Distriktslag for Idræt (Vestfold Idrettskrets), noe som skjedde i 1931.

I 1930 kom man også i gang med kretsmesterskap individuelt. Larvik fikk sine første kretsmestre i double ved Carl Fjellberg/Rolf Jacobsen. Disse to spilte forøvrig en dominerende rolle i klubben i årene fra 1925 til 1931 ved å dele samtlige klubbmesterskap mellom seg. Ved siden av dem var Ewald Gundersen og Boy Thorsen de beste av herrene, mens spinnesidens fremste var Marit Persen, Ellen Næss og Ellen Christensen.

1930 markerer seg forøvig også ved at man for første gang gjorde forsøk med et nytt rødt dekke på banene. Dette falt ikke heldig ut – men vi vet jo i dag at det var framtidens løsning.

Det sosiale liv var sterkt i tennismiljøet før krigen. Klubbhuset på Lovisenlund var et samlingssted både for aktive og deres familiemedlemmer.


Styret, under ledelse av formannen Finn Thoresen, startet arbeidet med å finne alternative muligheter. Det ble Bergeløkka. Kontakten med grunneieren, godseier F. M. Treschow, førte til at klubben fikk leie et tre mål stort område som ville være tilstrekkelig til fire baner og klubbhus. Grunnarbeidet ble satt bort til Arvid Rørås, Oslo, mens de øvrige arbeidene ble utført av Rolf Hobæk – far til en senere profil i klubben, Kjell Hobæk. Entusiasmen blant medlemmene var stor, noe som ga seg utslag både i praktisk dugnadsinnsats og økonomiske bidrag.

Klubbhus på hjul

Det nye anlegget kunne selvsagt ikke være uten klubbhus. Problemstillingen ble denne: Bygge nytt – eller forsøke å flytte det gamle? Man besluttet flytting. 15. april foregikk en selsom transport gjennom byens gater – hele klubbhuset på spesialbygget tilhenger fra Ludvig Isachsen, Larviks “Petter Smart” når det gjaldt transportteknisk utstyr. I løpet av fem timer var klubbhuset på plass på den ferdigstøpte grunnmuren. På dette grunnlaget ble det foretatt både utvidelse og modernisering, med dusjer, vasker og nytt tak med takstein.

En dristig operasjon, klubbhuset flyttes fra Lovisenlund til Bergeløkka – tid: Fem timer!

Finn Thoresen

Finn Thoresen ble født i Oslo, vokste opp i Sandefjord og har levet storparten av sitt liv i Larvik. Han og doublepartneren Boy Thorsen var et legendarisk og nesten uslåelig par i en årrekke.

Sine første meritter på tennisbanen kunne han feire i Sandefjord. I 1936 – 18 år gammel – ble han norgesmester i double i juniorklassen sammen med makkeren Terje Braathen. Årene før krigen var nok hans beste på tennisbanen, mener han selv. Da han kom til Larvik, ble han raskt en sentral figur i tennismiljøet – både som aktiv og administrativt. Klubbmester ble han første gang i 1940 – siste gang i 1960. Så langt vi har kunnet bringe på det rene, har han sikret seg ikke mindre enn tolv kretsmesterskap – i singel, i double sammen med vennen og partneren Boy Thoresen og senere Arnfinn Nielsen, i mixed double sammen med Ruth Frølich, Solvor Sundt-Hansen og Nanna Treschow.

Som formann umiddelbart etter krigen ble det hans ansvar og oppgave å finne et nytt sted å være for tennisklubben da det ble klart at det ikke var uvidelsesmuligheter for banene på Lovisenlund. Men først måtte klubbhuset rundvaskes og klargjøres etter tyskernes herjing. Det var så grisete at vi nesten ikke visste hvor vi skulle begynne, sier fru Åse, som sammen med andre av kvinnene i klubben utgjorde bøtteballetten.

Flytting av klubbhuset var et spennende prosjekt. Transporten gjennom byen ble gjennomført på fem timer, men da man kom til Trudvang, måtte man kappe av noe av hjørnet på huset for å greie svingen. – Miljøet i klubben i de årene jeg var med var fantastisk, sier han og støttes av fru Åse. – Tennisklubben var et sosialt anliggnde, et treffsted ikke bare for dem som spilte tennis. Her møttes også barn og ektefeller, på banen, i dugnadsarbeidet og i det sosiale liv. En stor opplevelse var det da Norges beste tennisspiller gjennom tidene, Johan Haanes, i 1939 spilte oppvisningskamp mot en av hans argeste konkurrenter på den tiden, Ivar Dahl. Sammen med sin partner i Sandefjord, Carl Næss, fikk Thoresen anledning til å spille en doublekamp mot Oslo-paret – og der fikk de føle forskjellen på nasjonal og lokal standard. Det ble et klart nederlag, må han innrømme i dag.

I full aktivitet på Bergeløkka, klubbens formann i etterkrigsåret, Finn Thoresen, som også var en ener på banen.

I dag hygger 86-åringen seg sammen med fruen med å se tennis på TV – og synes det er mest hyggelig å se på kvinnene, for der blir det mer spill og dueller. Gutta server hverandre jo ihjel. Tennisgleden er fortsatt intakt.

Tennis i medvind

Idrettsinteressen var på topp etter fem års idrettstørke. Larvik Tennisklubb ønsket å markere seg maksimalt. Ikke minst det nye anlegget var en inspirasjon. 1946 var preget av mange turneringer og lagkamper. Som første Vestfold-klubb klarte Larvik å vinne samtlige klasser i kretsmesterskapet – i single ved Finn Thoresen og Solvor Sundt-Hansen, double ved Finn Thoresen/Boy Thorsen og mixed doble ved Solvor Sundt-Hansen/Finn Thoresen. Interessen var på topp – klubben kunne registrere ikke mindre enn 88 aktive, en økning på 32 fra 1939.

Lett var det ikke å drive idrett i disse årene. Alt var mangelvare – tennisutstyr intet unntak. Mange av de nye medlemmene fikk problemer med å skaffe seg racketer og baller. De som hadde utstyr, måtte behandle det som det reneste gull.

I årene som fulgte kom Larvik-spillerne til å innta en dominerende rolle i fylket. I perioden 1947-51 tok klubben fire av fem mulige kretsmesterskap for lag og en rekke individuelle mesterskap. Det ble også knyttet kontakt med tennisklubben i Larviks vennskapsby Fredrikshavn. Fram til 1952 ble det spilt tre lagkamper mot våre danske venner, alle med seire til Larvik.

Finn Thoresen var den dominerende skikkelse i klubben. Fra krigens slutt og fram til 1955, da han trappet ned som aktiv, tok han samtlige klubbmesterskap med unntak av ett. I 1960 gjorde han et lite come back og hadde ingen problemer med å hale inn et nytt mesterskap. Ved siden av sin dyktighet som singlespiller dannet han dessuten et flott og effektive doublepar med sin uadskillelige parkamerat Boy Thorsen. I dameklassen herjet Nanna Treschow omtrent som hun ville. Hun utkjempet også mange harde dyster i Vestfold-mesterskapene – i en klasse hvor det på denne tiden fantes mange gode damespillere i fylket. Hun ble kretsmester i single i 1950 og i mixed double sammen med Finn Thoresen i 1952.

Aktiviteten var høy og idrettsgleden ditto, viser dette bildet fra Bergeløkka i 50-årene.

Nanna Treschow

Hun var klubbens og Vestfolds beste kvinnelige tennisspiller i årene rundt 1950. Men tenniskarrieren startet i midten av 30-årene, forteller Nanna Treschow med et smil og viser fram en pokal med inskripsjonen: Turneringens beste ballpike. Stedet var Gausdal Høyfjellshotel, der familien pleide å tilbringe noen sommeruker – og Gausdal-turneringen var i sin tid en av de mest populære konkurransene for norsk tenniselite. Noen få år senere var også ungpiken Nanna Meidell en svært ung deltaker i turneringen. Hun ble premiert i dame double og kan vise fram nok en pokal. Rett etter krigen var hun igjen deltaker på Gausdal, der hun blant annet møtte norgesmester Lill Lind i single – og tapte, men viste igjen sitt talent. Dessuten var det jo moro å se alle de beste spillerne i Norge i aksjon, med blant andre Johan Haanes og Laila Schou-Nielsen.

Nanna Treschow vokste opp i Sarpsborg, der faren, Arne Meidell, var generaldirektør på Borregaard. Med direktørboligen fulgte det tennisbane, og der spilte Nanna i oppveksten med faren – og det var trening som ga resultater.

– Jeg likte best å spille med menn når jeg ble voksen også, forteller hun. – Jeg spilte nok ganske hardt, til å være jente, og spilte ofte med Finn Thoresen, Torleiv Kronen og Rolf Døvle, for å nevne noen av dem hun målte krefter med. Før hun kom til Larvik og giftet seg med G. A. Treschow, hadde hun et to år langt opphold på college i USA – der hun gikk til topps i collegemesterskapet begge årene hun deltok. Det var derfor helt naturlig å melde seg inn i Larvik Tennisklubb når hun hadde bosatt seg i byen ved Bøkeskogen – og hun dominerte kvinneklassen både i klubben og Vestfold de årene hun var aktiv, før barnefødsler og familien krevde sitt og tennis bare ble hobby og mosjon. Ved siden av aktiviteten på banen, tok hun også sin tørn i klubbens styre som sekretær, blant annet i jubileumsåret 1952.

– Jeg har hatt masse glede av tennis og beklager at helsen i dag ikke er slik at jeg fortsatt kunne hatt tennis som mosjon. Men jeg ser med glede tilbake på de mange gode minnene jeg har fra tennisbanen og tennisklubben – og jeg ønsker klubben alt godt i årene som kommer, sier hun i dag.

1952-1962: Magre år – tilbakegang

I 1952 kunne klubben feire sitt 50-årsjubileum – markert med et stilig ball på Grand Hotel. Til jubileet hadde Torleiv Kronen skrevet en jubileumsberetning. Klubben var inne i en meget aktiv periode, med økende medlemstall og med flere unge spillere som skulle sette sitt preg på tennissporten i årene fremover. I 1951 gjorde parhestene Ole-Johan Svensen og Kjell Berntsen seg gjeldende for første gang. Kjell Berntsen vant kretsmesterskapet for junior i 1954. Året etter ble han klubbmester i senior. I årene som fulgte skulle han og Ole-Johan stort sett skifte om lederposisjonen på banen. Lenge så det ut som om Larvik Tennisklubb skulle utvikle seg til en virkelig storklubb.

Instruksjon: Tennisforbundets trener Johs. Tenmann instruerer på Bergeløkka.
Klubbens styre i jubileumsåret 1952, foran Nanna Treschow og Finn Thoresen, som var formann, bak Torleiv Kronen og Knut Leinæs.

Slik gikk det ikke. Fra veksten fram til begynnelsen av 50-årene kom det et drastisk tilbakeslag. Medlemstallet gikk ned, og aktiviteten på banene ble tilsvarende laber. De som hadde preget klubb- og konkurransesituasjonen i klubben, la racketene på hyllen. Det gikk ikke ubmerket hen at folk som Finn Thoresen, Boy Thorsen, Knut Leinæs, Bernhard Schirmer, Rolf Døvle, Finn Schøyen og Nanna Treschow – for å nevne noen – ble borte fra miljøet. Etterdønningene etter krigsårene gjorde seg gjeldende. Det er liten trøst å hente i at de øvrige Vestfold-klubbene opplevde tilsvarende problemer. I 1959 var det så ille at krets- mesterskapene måtte avlyses. I klubbmesterskapet samme år var det bare fire deltakere i seniorklassen. Medlemstallet var kommet ned i 51.

Bedre gikk det ikke utover i 60-årene. Det var liten entusiasme for å påta seg styreverv. Noen få måtte trekke lasset. Økonomien skrantet – ikke minst på grunn av sviktende medlemstall. Klubbhus og banene var preget av forfall. Bane 4, som hadde vært et problem helt fra den ble anlagt, ble nærmest gitt opp. Styret måtte sette i gang forskjellige ikke-sportslige aktiviteter for å redde økonomien. Tivolidrift på Lovisenlund, sokkeball i Farrishallen og utlodninger var blant tiltakene man satset på for å holde hodet over vannet.

Arnfinn Nielsen

“I 1947 dukket det opp en unggutt fra Stavern som syntes å ha spesielt gode anlegg for tennissporten”, står det i jubileumsberetningen til klubbens 75-årsjubileum.

Arnfinn Nielsen debuterte, 16 år gammel, med å vinne kretsmesterskapet for junior i 1947. Det skulle ikke bli hans siste. Han har rundt 50 kretsmesterskap i alt, i junior og senior, i single, double og mixed double. Allerede året etter ble han kretsmester også i seniorklassen – ved å beseire Finn Thoresen i finalen. Studerer du listen bak i boken over klubb-, krets- og distriktsmester, finner du Arnfinn som en gjenganger på dem alle. Uten å være seedet gikk han til semifinale to år på rad i norgesmesterskapene for juniorer. Han ble norgesmester i veteranklassen rett etter han fylte 40 – og der var det mange meriterte spillere med. Han har deltatt på langslagssamlinger og på juniorlandslaget. Han ble også uttatt til landskamp for veteraner på selveste Wimbledon, men måtte melde forfall til den. Det er ikke å ta i for sterkt å bekrefte utsagnet i den forrige jubileumsberetningen, hvor det slås fast i en bildeunderskrift: Arnfinn Nielsen – Vestfolds beste spiller etter krigen. Det var riktig i 1977 – og er det trolig fortsatt.

– Tennis er en fascinerende idrett, et spill som utfordrer både de beste og de verste egenskapene i et menneske, sier Arnfinn Nielsen i dag. – Man oppdager gode og dårlige sider ved seg selv – og gjør seg tanker om hva slags menneske det er som befinner seg på den andre siden av nettet. Etter hvert som jeg vokste til og erkjente slike ting, kunne jeg nokså sikkert forutse hvordan min motstander ville oppføre seg også utenfor tennisbanen.

Arnfinn begynte å spille tennis under krigen – som 12-13-åring på familien Frølichs bane på Agnes. Senere ble det daglig tennis på banen under kastanjene midt i Stavern sentrum. Men instruksjon ble det lite at. Det meste var selvlært. Han lærte av å studere andre og av de feil han selv gjorde. Han fant fram til sin egen stil, tålmodighet, lange ballvekslinger og lange baller, men få finesser. Ingen nettspiller, og backhandsmash lærte jeg aldri, kan han smilende innrømme i dag.

Når han tenker tilbake på tenniskarrieren, fremhever han kameratskapet, det gode miljøet han opplevde – både i Larvik og Stavern. Familiene samlet seg på tennisbanen, noen med racket på banen, andre med termosen på sidelinjen. Et ønske han har for tennissporten i Larvik-distriktet, er at klubbene i Stavern og Larvik kunne samle seg i èn klubb – til beste for tennissporten og for ungdommen han ønsker skal komme inn i et inspirende miljø og dyrke en fin idrettsgren.

1962-1972: Nedgangstid for tennis

Problemene fortsatte utover i 60-årene. I tillegg til sviktende medlemstall og liten aktivitet, var det problemer på banene. Vanntilførselen til Bergeløkka et av dem. Trykket var i perioder så svakt at man kunne føle seg hensatt til en ørken. Ny ledning ble lagt fram til banen og klubbhuset i 1959, men dimensjonene var for små og rørene grodde nærmest igjen. På trykk kan man ikke gjengi ord som har vært hørt i Bøkeskogen når en stakkar forsøkte seg i dusjen samtidig som en av banene ble vannet. Noe positivt skjedde likevel: I 1964 ble det installert en varmtvannskjele. Endelig kunne man gå i dusjen uten å få gåsehud.

Kjell Berntsens navn går igjen i Larvik Tennisklubbs historie – både som aktiv spiller og i mange styreroller. Her en fin stilstudie fra aktiviteten på banen.

Bunnen nådd

I 1965 sto distriktets første innendørs idrettshall ferdig. Selv om tilgangen for tennisspillere ble begrenset til to timer i uken, ga Farrishallen spillerne en mulighet til å holde kontakt med ball og racket i vintermånedene. To timer pr. uke kunne selvsagt ikke bidra til økt rekruttering. Det gikk jevnt tilbake med aktiviteten mot slutten av 60-årene. Det var liten kontakt mellom klubbene i fylket. Vestfold Tenniskrets eksisterte mer eller mindre bare på papiret. Det var ikke engang mulig å få kalt sammen representanter fra klubbene til det år- lige kretstinget. I Larvik var medlemstallet i 1970 kommet ned i 37 aktive. Blant damene var det total stillstand – det hadde faktisk ikke vært deltagere til et klubbmesterskap siden midten av 50-årene.

Manglet det noe på kvantiteten, var imidlertid kvaliteten blant de beste god. Jan Eggli ble kretsmester i single og sammen med Arthur Willems i double. Eggli – innflyttet fra Sveits – ble klubbmester fem år på rad fra 1966 til 1970.

Vinden snur

Fra starten av 70-årene snudde vinden. Flere faktorer kan ha vært medvirkende: TV-tennis med Bjørn Borg som frontfigur, innføring av NM i lagtennis og lagspill i divisjoner – og kanske rett og slett bedre markedsføring. Sikkert er det i alle fall at tennisinteressen igjen var på vei opp – ikke bare i Larvik, men over hele landet.
Bingo-feberen herjet i distriktet og ga idretten etterlengtede kroner i kassen. Også tennisklubben fikk etter hvert tilgang til midler fra denne aktiviteten, som gjorde det mulig å forbedre anlegget på Bergeløkka.

1972-1982: Tennis i skuddet

I 1971 arrangerte klubben en stor sommerturnering som ble en fin suksess og fortsatte som et årvisst arrangement. Året etter innførte Norges Tennisforbund norgesmesterskap for lag inndelt i divisjonssystem. Larvik ble det første året plassert i 8. divisjon – ikke akkurat noen tillitserklæring til nivået i klubben. Det skulle da også vise seg at dette var en fullstendig undervurdering av klubbens spillere. I 1973 var Arnfinn Nielsen tilbake i klubben sammen med andre spillere fra Stavern, Arnfinns bror Øyvind, Johan Dvergastein og Kåre Dahl Hansen. Sammen med Larviks egne, Kjell Berntsen, Arthur Willems, Kjell Hobæk, Jan Eggli og Arne Sivertsen, bidro de både til kvalitet og kvantitet. Det ble seier i 5. divisjon og opprykk dette året. Historien gjentok seg året etter – seier i 4. divisjon og opprykk igjen. Bredden og kvaliteten i klubben ble understreket ved at klubben i disse årene stilte med tre lag i seriesystemet. I 1975 ble det førsteplass for Larvik-lagene også i 5. og 8. divisjon.

En fin kvartett som utgjorde stammen i Larviks førstelag i 70-årene, foran fra venstre Kjell Hobæk og Kjell Berntsen, bak Jan Eggli og Arthur Willems.

Nær sammenslutning

Frontfiguren – når han nå var tilbake i klubben – var Arnfinn Nielsen, en eksponent for sikkerhet og konsentrasjon. Fra han tok sitt første kretsmesterskap i 1948 dominerte han Vestfold-tennisen i nær 30 år. Han seiret i en rekke turneringer på Østlandet, ble distriktsmester siste gang i 1976 og klubbmester fire år på rad fra 1973 til 1976.

Årsaken til at Stavern-spillerne søkte til Larvik var de problematiske baneforholdene i Stavern. På begynnelsen av 70-tallet var Stavern kretsens ledende klubb, men klubbens baner var så elendige at klubben måtte spille alle sine kamper på bortebane. Styret i Stavern-klubben drøftet alvorlig en sammenslutning med Larvik. Kompromisset man fant fram til, var at de spillerne i klubben som ønsket å delta i divisjonsspill, fikk anledning til å representere Larvik, men fortsatt stå som medlemmer i Stavern.

Da Larvik Tennisklubb kunne feire sitt 75-årsjubileum i 1977, var klubben på topp i Vestfold og blant de 15-20 beste klubbene i landet. Medlemstallet hadde vokst jevnt og trutt og var igjen passert 100 aktive spillere. Det riktig “myldret” på Bergeløkka. Behovet for å bedre forholdene på anlegget ble igjen aktualisert. I 1976 ble det investert i et nytt og mer effektivt vanningsanlegg. Bane 4, som i flere år nærmest hadde framtrådt som en urskog, ble igjen satt i skikkelig stand til en kostnad på 73.000 kroner. Til starten på jubileums-sesongen 1977 presenterte anlegget seg med fire innbydende baner klare til spill. Nå var det også kommet en innendørshall på Frams stadion-anlegg – og her fikk flere av klubbens spillere anledning til å trene vinteren gjennom.

På topp i Vestfold

Jubileet ble markert på selve jubileumsdagen, 21. juni, med en svært så stilig fest på Grand hotel, der blant andre tennisforbundets president Cato Vik var tilstede. Et jubileumsskrift på 63 sider var redigert av Tor Gabrielsen og Kjell Hobæk. Klubbens aktive markerte jubileet med fine resultater. Arne Sivertsen og Arthur Willems ble kretsmestre i double, Arthur var finalist i single, Sven Petter Hellenes vant juniorklassen både i single og double, her sammen med Hans O. Meier-Hansen. I lagserien oppnådde 1. laget (Arnfinn Nielsen, Arne Sivertsen, Arthur Willems, Kjell Berntsen og Jan Eggli) klubbens beste plassering til nå med 3. plass i 3. divisjon og bekreftet klubbens posisjon som den beste i Vestfold.

Dette var klubbens styre i jubileumsåret 1977, foran fra venstre Kjell Berntsen, Svein Hellenes og Hans Thoresen. Formannen Kjell Hobæk danner “baktroppen”.

Tennissporten var i klar vekst i Larvik. Medlemstallet økte for hvert år – fra 138 i jubileumsåret 1977 til tett oppunder 200 i 1981. Den sportslige kvaliteten var det heller ikke noe å utsette på. I kretsmesterskapet for junior gjorde Larvik rent bord hvert år. Nye navn som skulle komme til å prege tennisklubben i årene framover, markerte seg – Ole Petter Christoffersen, Jens Jørgensen, Fritz Ivar Berg, Jan Svensen og John Heidelberg. Arnfinn Nielsen slo til på tampen av sin karriere med med å bli norgesmester i veteranklassen – en prestasjon av rang i en turnering hvor hele norgeseliten deltok. Og klubbens lovende ungdommer, Jan Svensen og John Heidelberg, plasserte seg for første gang på tennisforbundets rankinglister – Jan som nr. 4 i klassen 12-14 år, John på 9. plass blant 14-16-åringene. Året etter kunne Jan Svensen notere seg for sin første store turneringsseier, i Coca Cola-cup i klassen 14-16 år. Han ble også områdemester (Vestfold, Telemark, Buskerud) for senior etter seier over klubbkamerat John Heidelberg i finalen, mens rollene skiftet i kretsmesterkapet.

I divisjonssystemet var klubben førstelag trygt plassert i 3. divisjon, med god kvalitet og fine plasseringer i lavere divisjoner også for andre- og tredjelagene. Tiåret gikk ut med opprykk til 2. divisjon etter seier i 3. divisjon i 1981 med et lag bestående av Knut Kolshus, Jan Svensen, John Heidelberg, Jens Jørgensen og Arthur Willems. I disse årene stilte klubben også med et damelag bestående av unge, lovende spillere – Annette Svensen, Tone Hobæk, Trine Aarstad og Kristin Berntsen – sammen med de mer rutinerte Inger Svensen og Maiva Fjeldskår.

1982-1992: De gyldne åtti-årene

Åtti-årene ble “det gyldne tiår” for Larvik Tennisklubb. Veksten og framgangen fra 70-årene bare fortsatte. I 1983 var medlemstallet kommet opp i 245. Aktiviteten var på topp – både i kvalitet og bredde. Førstelaget rykket opp i 1. divisjon etter 82-sesongen, etter bare ett år i 2. divisjon, som én av tre klubber utenfor Oslo (Bergen og Hamar var de to andre). Det skulle vise seg at dette nivået nok var for høyt – og klubben måtte finne seg i nedrykk etter to sesonger blant de aller beste. Men det var jo moro å få måle krefter med den virkelige eliten.

Jan Svensen var stadig klubbens ener – og rykket fram som en av landets mest lovende spillere. I 1982 var han på et seks ukers trenings- og turneringsopplegg i Florida i forbundets regi, han ble nr. 2 i klasse 16-18 år i junior-NM både uten- og innendørs, deltok på Norges Davis Cup-lag i Jugoslavia og på det norske laget i junior-EM – kort sagt: Han hadde rykket fram i første rekke i tennis-Norge!

Klubben var attraktiv også for spillere fra andre distrikter i Vestfold, som John Heidelberg, Anne Sivertsen, Anne Baglo og Tore Stuen, som sammen med Jan Svensen dominerte kretsmesterkapene på første halvdel av 80-årene. Som nye skudd på stammen – og familietilhørigheten er ikke vanskelig å registrere – kom Annette Svensen, Lars Hobæk og Atle Willems, spillere som skulle gjøre seg gjeldende også nasjonalt i aldersbestemte klasser gjennom 80-årene. Dessverre skulle det vise seg at klubben etter hvert ikke klarte å følge talentene godt nok opp. Både Jan Svensen og Atle Willems representerte senere Porsgrunn i sine mest aktive perioder, mens Lars Hobæk forsvant til Oslo.

Tapet av de markerte toppene påvirket naturlig nok den sportslige innsatsen. Klubben rykket igjen ned til 3. divisjon – faktisk ett år også til 4. divisjon (1990), og klubbens spillere gjorde seg ikke i samme grad bemerket i turneringer og mesterskap. Men aktiviteten på Bergeløkka var stadig god, ja, det kunne faktisk være vanskelig å få slippe til på banene i enkelte perioder. Og mange av dem som hadde representert klubben i tidligere år, hadde nådd en alder som gjorde at det var klubbens veteranlag gjorde seg mest bemerket.

Tiåret var ellers sterkt preget av arbeidet med planene om hall på Bergeløkka, bygging av hallen i Stavern og det nye klubbhuset – forhold som er nærmere beskrevet i egne avsnitt i boka. Medlemstallet var stadig høyt – tiåret gikk ut i 1991 med totalt 251 medlemmer. I 1990 ble Aage Lilliedahl valgt til formann for første gang. Det markerte starten på mange år som administrativt nesten ble et familieanliggende, der han og fru Kari – med ett års unntak – delte på ansvaret og ellers bidro med andre styreoppgaver. Dessuten gjorde begge seg bemerket også på banen.

1992-2002: Økt konkurranse – og ny stagnasjon

Det siste tiåret startet på et godt grunnlag. Klubben hadde rundt 250 medlemmer, det nye klubbhuset sto klart på Bergeløkka og klubben eide sammen med Stavern Tennisklubb den nye tennishallen på Brunla med 50 prosent på hver part. Med andre ord: Alt skulle ligge til rette for videre vekst og utvikling.

Slik skulle det dessverre ikke gå. Utviklingen viste utover i 90-årene at tennis hadde fått en ny og sterk motstander i golfsporten, som var på sterk framgang over hele landet. Den nye golfbanen på Fritzøe trakk til seg ballinteresserte som et fluepapir. Mange av “våre” ble fascinert av den nye sporten og de fine mulighetene for spill som Fritzøe-anlegget bød på. Det gjaldt både den voksne generasjonen spillere, men også mulig rekruttering.

Dessuten skulle det vise seg at tennishallen på Brunla ga Stavern-klubben en betydelig fordel i det tilbudet man der kunne gi i sommer-sesongen. Var det dårlig vær, kunne man bare trekke inn i hallen. Det må også erkjennes at Stavern-klubbens ledelse aktivt har utnyttet de mulighetene anlegget på Brunla gir.

Medlemstallet i Larvik viste synkende tendens. Fra 232 medlemmer i 1992 og 243 i 1993, gikk det raskt nedover – slik at medlemstallet ved årstusenskiftet stabiliserte seg på rundt 100. Nå må det med en viss rett kunne sies at det ikke bare var positivt med for høyt medlemstall. Det kunne til tider være vanskelig å få slippe til på banene på de mest populære spilletidene, køen var av og til så stor at noen i irritasjon reiste hjem med uforrettet sak.

I mer enn ti år tok Kari og Aage Lilliedahl ansvar – både som formann, kasserer, i styreposisjon i hallen og Aage også i tenniskretsens styre.

Administrative problemer kunne man også registrere. To år klarte man ikke å få valgt formann. Styret fungerte, og i realiteten var det Aage Lilliedahl som tok ansvar også disse to årene, uten å ha det formelt. Han ble første gang valgt som formann i 1990. Da hadde han ingen bakgrunn i tennissporten eller klubben. Han ble trukket med på et årsmøtet av fru Kari, som var aktiv på banen, og lot seg overtale til å ta jobben som formann. Det førte i neste omgang til at han også begynte å svinge racketen. Gjennom tiåret som fulgte skulle han bli svært så aktiv – både i styre og stell og på banen.

Han var formann i årene 1990, 1991, 1992 og 1993. Både i 1994 og 1995 fungerte styret uten en valgt formann, men det er ikke noen hemmelighet at han også i disse årene – uten det formelle ansvar – i høyeste grad bidro til at styret fungerte. I et mellomspill i 1996 var Hans Fr. Holter formann. Deretter fulgte to år med Kari Lilliedahl som formann og Aage som kasserer, før han igjen gikk på en ny fireårs- periode i formannsstolen.

Jubileumsstyret: Styret ved 100-årsjubileet, fra venstre, foran Arne Sletholt og Bente Kronen, bak Lars Barth, Sven Petter Hellenes og formannen Aage Lilliedahl.

Økonomisk var det også trange kår i 90-årene. Lavere medlemstall innvirket både på kontingentinngang og offentlige tilskudd. Dertil kom de faste utgiftene på lånene til det nye klubbhuset og det automatiske vanningsanlegget. De fungerende styrer fortjener ros for god økonomistyring og mange av medlemmene for dugnadsinnsats både i klargjøring, vedlikehold og drift av banene, vedlikehold og vask i klubbhuset og kioskdriften. Det kan nok sies at det til tider har vært rovdrift på noen få.

Om medlemstallet har gått ned, har den sportslige aktiviteten holdt et godt nivå. Klubbens førstelag har – med tre unntak – holdt stillingen i 3. divisjon. Frontfigurer på laget har vært Jens Jørgensen, Fritz Ivar Berg og Hans Kr. Aasen, men mange, mange andre har “vært innom” laget – Arne og Magnus Sletholt, Arthur Willems, Jan Hellesnes, Truls Wangen, Leif Karlsen, Thomas Henriksen, Rolf Ambjørnsen, Joachim Andreassen, John Andrè Halvorsen, Krister Næss, Tom Kreken, Quan Van Tran, Øysten Kristiansen, Finn Tommy Rasmussen og K. A. Stokke. Mange av de unge spillerne forsvinner dessverre fra Larvik og tennismiljøet når de når studie- eller “velge jobb-alderen”.

Frontfigurene: Jens Jørgensen, Hans Kr. Aasen og Fritz Ivar Berg har vært frontfigurene på klubbens førstelag i flere år.

I en lang periode i tiåret stilte klubben med damelag som hevdet seg godt i seriesystemet – med en stamme bestående av Maiva Fjeldskår, Kari Høen Lilliedahl, Inger og Annette Svensen, Susan Elofson, Unni Weberg, Nina Frøystveit, Berit Hagtvedt, Lisbeth og Lene Lundh, Tone Wangen og Gro Lindberg. De siste årene har det dessverre ikke vært mulig å stille eget damelag. Klubbens veteraner gjør det stadig godt i seriespill både utendørs og innendørs, der man de fleste årene har stilt med to lag. Førstelaget har hele tiden kjempet om topplassering i seriene – og her finner vi igjen spillere som gjennom nær sagt hele livet har markert seg på tennisbanen for klubben – Arthur Willems, Ole-Johan Svensen, Kjell Berntsen, Hans Fr. Holter, Fritz Ivar Berg, Jens Jørgensen, Arne Sletholt, Aage Lilliedahl, Terje Nielsen og Leif Karlsen. Og Hans Fr. Holter har stadig plassert seg blant de beste i turneringer og NM for veteraner.

Hans Fr. Holter bor vekselvis i Oslo og Larvik og spiller tennis begge steder. Han var formann i klubben i 1976. I veteranklassen markerer han seg stadig som en av de beste i landet med ikke mindre enn åtte plasseringer blant de tre beste i norgesmesterskap i hans klasse.

Noen lyspunkter kan vi også finne i individuelle plasseringer – som Jens Jørgensen med førsteplass i kretsmesterskapet i 2001, forøvrig det beste året for “den gode Jens”, der han gjennom aktiv turneringsdeltakelse har plassert seg blant de 100 beste i landet. I 1999 kapret Arne Sletholt/Jan Christian Østberg kretsmesterskapet i double for veteraner, Magnus Sletholt finalebeseiret klubbkamerat Kjetil Lindberg i kretsmesterkapet for gutter under 14 år i 1998, mens klubben tok begge kretsmesterskapene i double i 1997 ved Maiva Fjeldskår/Kari Høen Lilliedahl og Jens Jørgensen/Fritz Ivar Berg og single i klassen 45-55 år i 1993 ved Arthur Willems.

Veteraner: De har hatt glede av tennisen nær sagt gjennom hele livet, Ole-Johan Svensen og Kjell Hobæk (bak), Jan Eggli og Kjell Berntsen.

På vei inn i det neste hundreår kan vi slå fast at alt ligger til rette for tennissporten i Larvik – med et fint baneanlegg og klubbhus og eierskap i hallen på Brunla som gjør tennis til helårsidrett.

Jan Svensen

Mot slutten av 1970-årene begynte yngste skuddet på Svensen-stammen virkelig å gjøre seg gjeldende på tennisbanen. I 1979 deltok Jan Svensen for første gang i norgesmesterskapet i klassen 12-14 år – og ble slått ut i 2. runde. Året etter rykket han opp en årsklasse – og holdt en runde til i NM. Og i Coca Cola-cup gikk han helt til topps, noe som førte til at han ble ranket som bestemann i landet i årsklassen. Han var heller ikke mer beskjeden enn at han vant distriktsmesterskapet for senior. En oppløftende start på en tenniskarriere som skulle føre ham omtrent verden rundt med tennisracketer i bagasjen. Listen over meritter er lang – og vi har ikke ambisjoner om å få med alt han har vært med på i hans tenniskarriere. Vi har konsentrert oss om de årene har representerte Larvik.

Framgangen bare fortsatte for Jan utover i 80-årene. Han var klubbens, kretsens og en av landets ledende tennisspillere, en av dem det virkelig ble satset og håpet på. Han fikk anledning til å reise mye, delta i treningsopphold og turneringer verden over. Når han var hjemme, vant han gjerne der han deltok – enten det var i klubben, kretsen eller i nasjonal sammenheng. Han var en ankermann på klubbens lag i divisjonstennis i første halvdel av 80-årene.

Allerede i 1981 ble han kretsmester i double innendørs, både i single og double ute, områdemester i single, distriktsmester både i single og double og vinner av Vestfoldkarusellens turnering i Larvik, alt i seniorklassen, til tross for at han fortsatt hørte hjemme i gutteklasse 14-16 år. Han ble norgesmester i denne klassen og gikk også til finalene i NM i klassen 16-18 år både inne og ute. Han var selvsagt blitt lagt merke til av tennisforbundet og ble tatt ut til en rekke turneringer og treningsopphold i USA som en av rekruttene som forbundet virkelig ville satse på. Året etter ble det påny kretsmesterskap både i single og double, annenplass i NM både innen- og utendørs i klassen 16-18 år, han ble tatt ut på på Norges Davies Cup-lag i Jugoslavia, til nordisk lagmesterskap og nok en gang til et seks ukers trenings- og turneringsopphold i Florida. Dessuten deltok han i en rekke Grand Prix-turneringer i inn- og utland.

Representasjonen utenlands bare tok av. I 1983 deltok han i ATP-turneringer i Jugoslavia, Nederland og de skandinaviske land, i Europamesterskapet i Sveits og Europamesterskapet for lag i Italia, og han gikk til topps i den norske serien av Grand Prix-turneringer. I 1984 fikk han norsk Grand Prix innendørs (åtte delturneringer samt finale) etter to seire og fem finaleplasser, plass på det norske landslaget mot Ungarn og en rekke fine plasseringer i store turneringer. Og – nær sagt selvfølgelig – dobbelt kretsmester og klubbmester.

I 1986 meldte Jan overgang til Porsgrunn som satset mer enn Larvik på topptennis. Framgangen fortsatte for Larvik-gutten, noe som førte til med deltakelse i store turneringer i inn- og utland, men da – dessverre – uten tilknytning til Larvik Tennisklubb. Men larvikgutt var han – og er han !

Lars Hobæk

Rundt 1980-tallet lokket Kjell Hobæk sønnen Lars med på tennisbanen – og nok en ung etterkommer av en profil i Larvik Tennisklubb skulle gjøre seg sterkt gjeldende. I 1983 gikk han til topps i kretsmesterskapet for junior både i single og double og nådde kvarfinalene både i Coca Cola Cup og norgesmesterskapet i klassen 14-16 år. Året etter vant han fire Norges Cup-turneringer i juniorklassen, spilte på det norske juniorlandslaget mot Finland og Østerrike og nådde finalen i NM innendørs.

Framgangen fortsatte for Lars. I 1985 ble han kretsmester i double i seniorklassen, klubbmester senior og var ranket som nr. 3 i landet i 15-årsklassen. I 1986 ble han tatt ut på juniorlandslaget til kamper mot Skotland og Hong Kong og til treningssamling på Kypros for 15 lovende norske tennisungdommer og var ranket som nr. 3 i 16-årsklassen.

Nå flyttet familien for en periode til Oslo, her ble det videre studier for Lars, som valgte Oslo Tennisklubb som sin nye tennisarena.

Atle Willems

I serien “som far så sønn” er vi kommet til Atle Willems, som allerede før han var gammel nok deltok i turneringsspill i klassen 10-12 år – i 1983. Han klarte å gjøre seg gjeldende både i Donald Duck og Coca Cola Cup og andre turneringer. I 1984 gikk han for første gang til topps i kretsmesterskapet (12-14 år) og seiret i kvalifiseringen i Vestfold til Coca Cola Cup, der han i landsfinalen ble nr. 5. I 1985 ble det plass på landslaget i 14-årsklassen, og året etter ble han ranket som nr. 4 i landet i sin alderklasse, ble kretsmester i junior, seiret i C-klassen i Vestfoldkarusellen både i Horten og Larvik, tok 3. plass i en stor A-turnering i Porsgrunn og vant sin klasse (15 år) i Coca Cola Cup uten å avgi sett.

1987 ble Atles gjennombrudd på nasjonalt plan. Han vant en turnering for 16-åringer på Grefsen, tok sitt første NM i double innendørs i Porsgrunn, der han ble nr. 2 i single og 5 i mixed double, og gjentok suksessene utendørs med seier i double og tredjeplass både i single og mixed double. Dette året deltok han også både i nordisk mesterskap i Danmark og Europamesterskapet i Frankrike og sikret seg annenplass i Norgescupen for 16-åringer.

Også han ble “fanget inn” av Porsgrunn-klubbens satsing på topptennis og forsvant fra miljøet i Larvik – men pappa Arthur har all ære av tålmodig trening med Atle i hans oppvekstår.

Larvik som turneringsarrangør

Klubben er betrodd betydelige oppgaver som arrangør. I 1979 var klubben for første gang arrangør av en Grand Prix-turnering, der landets beste spillere deltok. Også norgesmesterskapene for klassene 12-14 og 14-16 år ble avviklet på Bergeløkka dette året. Året etter var det lagt en ATP-turnering til Larvik med deltakelse av seksti toppspillere, og i 1981 ble Larvik overlatt arrangementet av Nordisk damelandskamp – som klubben fikk mange rosende ord for gjennomføringen av. Grand Prix-turnering på Bergeløkka var det også i 1987.

Vestfoldkarusellen er en tradisjonsrik turnering som skriver sin historie tilbake til 70-årene. De siste årene har turneringen vært arrangert over en uke med start i Tønsberg, fortsettelse i Sandefjord og avslutning i Larvik. Etter at det i ble innført pengepremier er kvaliteten på turneringen hevet i betydelig grad. Svært mange av landets beste spillere finner nå Vestfoldkarusellen interessant.
Etter at vi fikk hallen på Brunla, har Larvik kommet på turneringskartet med en C-turnering hver høst – også et tiltak som har vist seg å være attraktivt. Naturlig nok har Bergeløkka mange ganger vært samlingsstedet for kretsmesterskap i Vestfold, og klubben har også stått som arrangør av kretsfinaler i Coca Cola Cup. Mange av klubbens medlemmer har tatt i et tak ved disse arrangementene, både som turneringsledere og til de mange andre oppgaver som må løses, fra stell av baner til salg av kaffe, mineralvann og vafler fra kiosken.

Også på det administrative plan markerte klubben seg. I 1981 ble Arne Melander valgt til visepresident i Norges Tennisforbund, mens Kjell Hobæk ble valgt inn som medlem av forbundestyret.

Nytt klubbhus og modernisering på Bergeløkka

Etter hvert som utviklingen førte til at tennis mer og mer ble en innendørsidrett begynte krefter i klubben å arbeide med planer om en tennishall på Bergeløkka. Tankene tok mer konkret form utover i 80-årene, og i 1986 var klubbens formann, Jan Hellesnes, og Kjell Hobæk i forhandlinger med Treschow-Fritzøe om kjøp av tomt til en hall på Bergeløkka. Klubben fikk tilbud om å kjøpe arealet til det nåværende anlegget samt “fotballøkka” sør for anlegget for 600.000 kroner. En hall-leverandør i Sverige kunne levere en hall med to baner samt en servicedel på ca. 250 kvadratmeter for drøyt 1.5 millioner kroner. Grunnarbeider, innvendige innredninger, teppe, lysarmeturer etc. var ikke inkludert. Totalt regnet man med en bruttopris på ca. tre millioner kroner. Regulerings-plan var også utarbeidet. Alt lå med andre ord til rette. Larvik bystyre stoppet planene – og klubben gikk inn i samarbeidet med Stavern Tennisklubb om hallen på Brunla.

Etter hvert begynte anlegget på Bergeløkka å bli nedslitt. Klubbhuset trengte stadig vekk reparasjoner. Banene var heller ikke på topp. Årsmøtet i 1989 påla det nye styret å utrede et forslag når det gjaldt klubbhusets framtid.

I 1990 innkalte styret til ekstraordinært årsmøte 27. april i klubbhuset med èn sak på dagsorden: Riving av klubbhuset og bygging av nytt. Vedtaket ga signal til handling.

Som byggekomitè ble valg Ole-Johan Svensen, Lars Barth og Aage Lilliedahl. De forhandlet seg fram til en avtale med Larvik Yrkesskole som påtok seg byggearbeidet under ledelse av faglærer Knut Flesche. Både byggekomitè og yrkesskole-elevene fikk mye ros for arbeidet som ble nedlagt.

Nytt klubbhus: Elever fra Larvik yrkesskole gjorde en flott jobb under ledelse av faglærer Knut Flesche.

Mange av klubbens medlemmer bidro også med verdifull dugnadsinnsats. Og til sesongen 1991 sto det nye klubbhuset klart til bruk.

Kostnadene var stipulert til ca. 700.000 kroner. Dugnadsinnsats reduserte de direkte kostnadene til ca. 470.000 kroner, som ble finansiert med et byggelån i Kreditkassen. Tilskudd fra tippemidler på 150.000 kroner førte til at det faste lånet i Kreditkassen ble på 320.000 kroner. Senere ble det skrevet opp med 100.000 kroner for å finansiere automatisk vanningsanlegg samt fornyelser og reparasjoner av gjerder. Lånet koster klubben ca. 27.000 kroner i renter og avdrag årlig og vil være nedbetalt i 2015. Et par år midt på 90-tallet ble klubbhuset leid ut i høst- og vintermånedene til barnehage – et verdifullt økonomisk tilskudd, men det ble dessverre med disse par årene.

Dugnad: Dugnadsinnsats fra mange av medlemmene reduserte utgiftene til klubbhuset med over 200.000 kroner. Her er Unni Weberg i sving med beisekosten.
Byggekomiteen: Lars Barth, Ole-Johan Svensen og Aage Lilliedahl gjorde jobben som byggekomite for det nye klubbhuset.

Banene fikk også sin fornyelsesplan. Tidlig på 80-tallet ble de første banene utstyrt med faste linjer, nå har alle banene det. Det ble nødvendig med fornyelser og reparasjoner av gjerder rundt og mellom banene, og høsten 1996 ble det montert et automatisk vanningsanlegg som har bidratt til at banene i årene senere har hatt en betydelig forbedret kvalitet.

Alt arbeid på banene skjer som dugnad – både istandsetting før sesongen og det daglige vedlikeholdet. Renhold i klubbhuset og drift av kafeteriaen på klubbkveldene har også vært gjennomført på dugnadsbasis med godt resultat. En fin holdning fra medlemmene og entusiastisk innsats fra styrer, bane- og huskomitèer har på denne måten spart klubben for betydelige utgifter.

Anlegget på Bergeløkka er i dag i tipp-topp-stand til å tåle et betydelig større antall spillere enn de som benytter anlegget i dag. En fin utfordring for årene som kommer!

Dugnadsgjeng: Glade tennisentusiaster gjør banene klar for sesongen, her på slutten av 70-tallet, fra venstre: Fritz Ivar Berg, Trine Aarstad, Jan Svensen, Arnfinn Nielsen, Inger Svensen, Erik Svensen, Jens Jørgensen, Petter Aasheim, Øivind Hagen, Ole Petter Christoffersen, Atle Willems, Øysten Kristiansen, Arthur Willems, Kjell Hobæk og Ole-Johan Svensen.
En av dem som har stått på – mest av alle – de siste årene for å holde banene i orden er Leif Karlsen. Det er ikke få timer han har nedlagt med raking, gruskjøring, valsing, vanning og å holde orden på linjer.
I kiosken på klubbkveldene og under turneringer vanker det kaffe, vafler og andre tilbud. Her er det Kari Lilliedahl som tar sin tørn og serverer Magnus Sletholt.

Under eget tak

Tennis har i økende grad blitt en vinter- og innendørsidrett. Larvik var ikke spesielt tidlig ute med muligheter for innendørstennis. De ivrigste sikret seg noen timer i idrettshaller i distriktet – både i Farrishallen, Framhallen og Runarhallen i Sandefjord – men ingen av disse hallene var spesielt godt egnet for tennis. Tanken om en egen tennishall skjøt fart i Stavern, på svært uformelt grunnlag i en samtale mellom Arnfinn Nielsen og Sigurd Robak.

“Hvis du spytter i 5000 kroner, så gjør jeg det samme, og da får vi sikkert Gunnar (Berseth) med også”, ble de to enige om. Dette ble startskuddet til den første innendørshallen for tennis – en plasthall med èn bane på Stavern Tennisklubbs anlegg på Brunla. Kjell Hobæk, tidligere formann i Larvik Tennisklubb, uttalte i et interju i Østlands-Posten i september 1979 at “vi kan glede oss over en voldsomt stigende interesse for tennis de siste årene, men vi er også klar over at utviklingen vil stoppe opp om vi ikke får et sted å drive tennis også om vinteren”.

Det var altså tanker og planer både i Stavern og Larvik. Samtalen mellom Arnfinn Nielsen og Sigurd Robak førte til at man startet kronerulling til startkapital. Resultatet ble at man tegnet andeler à 1.000 kroner med 146.000 kroner som resultat. Dette førte til dannelsen av Tennishallen A/L med et styre bestående av: Gunnar Berseth, formann, Arnfinn Bjørnstad, forretningsfører, og styremedlemmene Rolf Pettersen, Arnfinn Nielsen, Sigurd Robak, Kåre Dahl-Hansen, Willy Haaland, Johan Dvergastein, Ole-Johan Svensen og Kjell Hobæk – samt ett styremedlem fra hver av de to klubbene.

Startklar: Arnfinn Bjørnstad (til venstre) og Sigurd Robak markerer starten på innendørstennis i Larvik i boblehallen på Brunla.

“Bobla” sto ferdig i 1981 og kom på 423.000 kroner. I tillegg til egenkapitalen fikk man 150.000 kroner fra tippemidlene. Resten ble lånt i Fredriksvern Sparebank og Brunlanesbanken mot garanti fra de ti styremedlemmene. Helt problemfri var ikke driften av Bobla. I kuldeperioder hadde man problemer med å få temperaturen opp på et tilfredsstillende nivå. En gang havarerte den totalt i forbindelse med et strømbrudd. Men det var stor interesse for vinterspill. Leieinntektene gjorde at både drift, vedlikehold og nedbetaling gikk rimelig smertefritt. Bobla var i drift fram til vinteren 1990/91, da den ble den solgt til Spekebua i Andebu for 200.000 kroner.

Tiden var kommet for neste etappe….

Selv om Bobla gjorde god nytte for seg, var det ikke tvil om at den måtte bli en post på veien. Tanken om en permanent tennishall var aktuell både i Stavern og Larvik. Midt på 80-tallet startet arbeidet med å sikre tomtegrunn til hallen, og planarbeidet startet. Parallelt med det som skjedde i Stavern, var som nevnt, også Larvik Tennisklubb i arbeid med planer om å bygge en hall ved anlegget på Bergeløkka. Prosjekteringen av hallen på Bergeløkka var kommet langt da Larvik bystyre satte tommelen ned. Med 26 mot 14 stemmer sa bystyret nei til en idrettshall ved grensen til Bøkeskogen. Etter dette gikk klubbene sammen om fullføring av hallen på Brunla. Tennishallen ble etablert som et ANS med de to klubbene som samarbeidende eiere på 50-50-prosent basis. Finansieringen gikk imidlertid tungt. Høsten 1988 ble det sendt ut et forprosjekt sammen med et tilbud om kjøp av andeler à 35.000 kroner. Det optimistiske håpet var å selge 100 andeler. Tidspunktet var nok ikke det beste. De økonomiske utsiktene var usikre og renten høy. Det ble solgt 18 andeler – 630.000 kroner.

Planleggings- og byggekomitèen med representanter for de to klubbene hadde denne sammensetning: Sigurd Robak, formann, Ole-Johan Svensen, Aage Lilliedahl, Gunnar Berseth, Karl Juel Nordal, Jørgen Hoel og Oddvar Waaden med Arnfinn Bjørnstad som forretningsfører og sekretær. Rolf Svendsen ble engasjert som byggeleder og Jon Kaare Brekke som juridisk konsulent. Første oppgave var å sikre finansieringen. Kommunen var ikke villig til å yte tilskudd eller garanti for lån. Kreditkassen sa seg villig til å yte et lån på 2,2 millioner kroner. Tennishallen (Bobla) bidro med 378.000 kroner samt salgssummen på 200.000, STUI bevilget 1,1 millioner fordelt over tre år – slik at det ikke ble nødvendig benytte mer enn 892.000 kroner av lånetilsagnet.

Fredag 13. september 1991 kunne Larviks ordfører – Arild Lund – åpne den nye hallen med ordene at “hallen kombinerer fremtidige stjerners muligheter med besteforeldrenes behov for mosjon” og sammen med Sigurd Robak slå den første ballen over nettet.

Fire år senere kom servicebygget med garderober, dusjer, kontor og en liten kafeteria med kjøkken. Byggekomitèen for tilbygget besto også av medlemmer fra begge klubber, Sverre Piene, Sigurd Robak, John Flessum og Arnfinn Bjørnstad. Nevnes bør det også at hallen er bygget slik at den kan utvides ut fra to til fire baner ved å forlenge bygget mot vest.

Stor nøkternhet i planleggingsfasen og driften har ført til at hallen i alle år har kunnet operere relativt ubekymret av økonomien. At den har vært til stor glede for tennissporten i Larvik-distriktet, er det ingen tvil om.

Et fint tilbud: Tennishallen på Brunla, som eies med 50 prosent på hver av Larvik Tennisklubb og Stavern Tennisklubb, gir gode muligheter for helårstennis og garanti for at turneringer kan gjennomføres uavhengig av været.

Tennis – en familieaktivitet

I motsetning til mange andre idretter er tennis en hobby som kan samle familien. Historien viser også at aktivitet og interesse går i arv. Slik også i Larvik.

Best markeres dette av familien Svensen, der fjerde generasjon nå står klar for å rykke inn på tennisbanen. Ole-Johan Svensens foreldre var begge aktive i Larvik Tennisklubb og skapte interessen hos sønnen. Og Ole-Johan skulle bli en sentral skikkelse i klubben i mange tiår. Klubbmester i juniorklassen i 1952 – fortsatt aktiv i veterantennis femti år senere. Og han er ikke den eneste i familien. Kona Inger har i mange år vært blant klubbens mest aktive, i likhet med datteren Annette. Eldstemann av sønnene, Erik, spilte tennis fram til junioralderen, men valgte så overgang til fotball, mens yngstemann Jan var en landets beste spillere i aldersbestemte klasser, klubbmester, kretsmester og områdemester i seniorklassen før han fylte 16.

Senere ble han fanget inn av tennismiljøet i Porsgrunn, som hadde hall før Larvik og som satset sterkt på å hevde seg på topp i norsk tennis. Det førte Jan fram til en plass blant landets beste spillere, han deltok i en rekke store turneringer innen- og utenlands og på landslag både som junior og senior (se forøvrig egen omtale av ham på annen plass i historikken).

Hele familien Svensen har vært, og er, aktive på tennisbanen, fra venstre Jan, Erik, Inger, Ole-Johan og Annette.

Også familien Hobæk var i mange år sterkt representert i tennismiljøet i Larvik. Kjell Hobæk var jo en av klubbens sentrale personer i en lang periode, både som formann i flere perioder (syv år tilsammen) og som spiller. Etter hvert ble hele familien aktive på grusen, fru Inge, to døtre og sønnen Lars – og Lars var den som nådde lengst som aktiv – behørig omtalt på annen plass. Flytting til Oslo førte til at Hobæk-familien forsvant fra tennismiljøet på Bergeløkka, og nå ser det ut til at det er golf som er blitt sommerens idrettsbeskjeftigelse.

En annen aktiv familie på tennisbanen er ekteparet Tone og Truls Wangen, hvor døtrene Silje og Synne også er på vei inn i miljøet. Tone og Truls er trofaste deltakere i klubbmesterskapene, Truls har også spilt lagtennis på nær sagt alle nivåer. Og bli ikke overrasket om yngstemann i familien – Mathias på åtte – også melder seg på om noen år.

Tone og Truls Wangen trives på tennisbanen. Tvillingene Synne og Silje har så smått startet, mens junior Mathias venter på tur.

Tennis som familieaktivitet – ja nesten også som livsstil – er det vel også hos ekteparet Kari og Aage Lilliedahl. Gjennom hele 90-tallet har de markert seg i Larvik Tennisklubb – på banen og i forskjellige roller i styre og stell. Kari har vært formann i klubben i to år, hun har selvsagt spilt på klubbens damelag, hun har ett kretsmesterskap i double (sammen med Maiva Fjeldskår) og diverse klubbmesterskap – og ellers tatt i et tak der behovet har vært tilstede, fra dugnad på banene og klubbhuset, rengjøring og ikke minst i kiosken, med kaffe, vafler og andre tilbud. Aage har spilt på klubbens veteranlag, har flere klubbmesterskap, er den i klubbens historie som har lengst fartid som formann, vært aktiv i kretsens styre i flere periode, byggekomitèmedlem for det nye klubbhuset og styremedlem i flere perioder i hallstyret for Brunla tennishall. Det er ikke få timer ekteparet Lilliedahl har lagt ned til glede for tennisssporten i Larvik.

For Kari og Aage Lilliedahl er tennis blitt en del av dagliglivet – de har vært aktive både på banen og i klubbens styre gjennom mer enn et tiår.
Gro og Eirik Lindberg med sønnen Peder er også av dem som har hatt tennis som en familieaktivitet. Gro hørte hjemme i jente-miljøet med lagtennis og trivelige treningsdyster inne og ute. Eirik spilte sammen med de yngre veteranene, gjorde en jobb i styret og flere år på rad en fin innsats som trener for den yngre garde i klubben. Blant dem var sønnen Peder, som nådde et meget godt nivå før han forsvant til studieopphold i utlandet.



Familien Lindberg samlet på tennisbanen, fra venstre Gro, Anniken, Peder og Eirik.både på banen og i klubbens styre gjennom mer enn et tiår.

Som far så sønn

I midten av 60-årene kom en ung sveitser til Larvik. Jan Eggli markerte seg raskt på tennisbanen og var en solid ankermann på klubbens førstelag, klubbmester flere år på rad og en av Vestfolds beste spillere, med flere kretsmesterskap blant merittene. Noen år senere fulgte far Eggli etter. Ikke så unaturlig at han valgte seg til Larvik, siden han som ung giftet seg med en Larvik-jente. Det ble snart klart for alle hvor Jan hadde hentet sine tennisferdigheter fra. Walter Eggli hadde nær sagt gjennom hele livet levet av og for tennis, som profesjonell trener i Sveits. Fra 20-årsalderen og til han fylte 94 var han aktiv på tennisbanen – og en av dem som førte de beste tradisjonene i sporten videre. Galant, høflig, elegant og korrekt i antrekket: Hvite bukser, hvit skjorte og eventuelt en ditto vest. Sikker i grunnslagene, med ro og overblikk, kunne han spille ut motstandere som var mange tiår yngre. Og en svoren entuiast for tennissporten. Da han fylte nitti, ble han intervjuet av Østlands-Posten og spurt om han ikke noen gang hadde vurdert overgang til golf. “Nei, golf, det synes jeg passer for eldre mennesker, så det får jeg vente noen år med”, var svaret. I dag er han 96, tennisracketen har han måttet legge på hylla, men han følger fortsatt ivrig med – ikke minst på TV.

Walter Eggli (til venstre) spilte tennis til han var 94 – og har vært tennistrener i store deler av livet. Ingen tvil om hvor sønnen Jan hentet sitt grunnlag fra.
Larvik har flere som passer inn i beskrivelsen “som far så sønn”. Svein Hellenes var aktiv både som spiller og i klubbens administrasjon i mange, mange år (formann i 1975 og 1976). Sønnen Sven Petter markerte seg tidlig som en lovende spiller, med mange fine plasseringer i ungdomsårene – både i klubb- og kretsmesterskap, i turneringer og norgesmesterskap i aldersbestemte klasser. Etter at han en periode var bosatt i Sandefjord og spilte tennis der, er han vendt tilbake til hjembyen og til tennismiljøet, der han både svinger racketen på klubbens veteranlag og har tatt plass i styret, i jubileumsåret som kasserer.

Far og sønn – Svein og Sven Petter Hellenes.
Gode eksempler på “som far så sønn”-begrepet har vi også i Arthur-Atle Willems og Kjell-Lars Hobæk. Arthur var en aktiv treningskamerat for sønnen Atle fra han knapt nådde opp over nettkanten – og han utviklet seg til en av landets beste spillere i aldersbestemte klasser med plass på landslag og andre representasjonsoppgaver. Senere, da han valgte overgang til Porsgrunn, ble det både norgesmesterskap i lagtennis og mange flotte plasseringer og reiser mens han studerte i USA. Atle ble utsatt for en bilulykke under oppholdet i USA, som hindret ham i videre utvikling som tennisspiller.

Far og sønn: Magnus Sletholt har fulgt i faren Arnes fotspor og allerede markert seg som en lovende spiller med ett kretsmesterskap på merittlisten.
Siste skudd på “far-sønn”-stammen i klubben er Arne og Magnus Sletholt. Arne som solid ankermann i lagtennis, både på klubbens representasjonslag og i veteranklassen. 1998 ble et fint år for far og sønn, da Magnus sikret seg kretsmesterskap i klassen under 14 år, mens Arne ble kretsmester i veteran double sammen med Jan Chr. Østberg.
Spreke jenter og “gamle gubber”
En av fordelene med tennis-sporten er at den kan gi glede på så mange nivåer og være morsom og utfordrende mosjon i mange faser av livet. For noen er tennis konkurransesport i unge år og mosjon senere. Mange andre tar opp tennis som mosjonsaktivitet i moden alder, ofte etter aktiv idrett i andre grener som ikke passer når man har nådd “middagshøyden”. Det er ikke alle som får noe ut av jogging langs landeveien eller pumping av jern i treningsstudio. Lek med ball kombinerer glede og ønsket om å holde muskler og lunger i orden. Over døren til fotballklubben København Boldklubs innendørshall leste jeg en gang disse ordene, her myntet på fotball: “Gør mænd til drenge og drenge til mænd”. De kan også passe på tennis. Man blir voksen, lærer å stole på seg selv gjennom en idrett som tennis, samtidig som det hele tiden dukker opp situasjoner som bidrar til mosjon også av lattermusklene.
Om ikke Larvik er på topp nasjonalt i tennis, har klubben et en samling mosjonister som både bidrar til at miljøet er på topp og som også – blant de beste – sørger for et høyt nivå.

Spreke jenter
Søker man på premielistene fra norgesmesterskap og nasjonale turneringer, vil man ikke finne mange med klubbnavnet Larvik bak personen. Men hvis man hadde tatt turen en onsdagskveld på Bergeløkka, eller en aften i hallen på Brunla, kunne man finne jenter som både kan svinge racketen og slenge med leppa så latteren runger.

Noen av jentene som holder formen ved like med tennis, på Bergeløkka om sommeren, i hallen om vinter, bak fra venstre: Annette og Inger Svensen, Tone Wangen og Kari Lilliedahl, foran Nina Frøystveit og Bente Kronen sammen med tvillingene Synne og Silje Wangen.
Gjennom tidene er det noen få på spinnesiden som har markert seg utenfor klubbens rekker – fra Lisbeth Nebel i årene før krigen via Nanna Treschow i 50-årene til Anne Mette Baglo i nyere tid. Annette Svensen gjorde seg sterkt gjeldende i aldersbestemte klasser, og Maiva Fjeldskår og Kari Lilliedahl har sikret seg kretsmesterskap i double for kort tid siden. Men stort sett har vel kvinnetennisen i Larvik vært mosjonspreget. Og det er ikke noe galt med det – tvert i mot.
Det som ofte skjer i kvinneidretten – og det er jo helt naturlig, er at unge, lovende utøvere får en pause når de når gifteferdig alder, får barn og nye oppgaver i livet. De kommer ofte tilbake til idretten etter noen år – men da er det gjerne for sent å satse på konkurranseidrett. Men da er jo tennis et flott mosjonsalternativ.

“Gamle gubber”
At ordspillet om at fotball “gør mænd til drenge” også stemmer for tennissporten, er det ikke vanskelig å finne bevis for. Levende sådanne. Ta bare turen til tennisbanen når veteranene er i sving, sommer som vinter. Opplev glede og frustrasjon, sinne og latter. Gleden over en smash som sitter, irritasjonen over en ball som havner i nettet eller utenfor linjen. Den vennskapelige krangelen om en ball er inne eller ute. Tennis er til glede for folk i alle aldre. To ganger i uken, sommer som vinter, møtes fire virkelige Larvik-veteraner – enten i hallen på Brunla eller på Bergeløkka. Walter Eggli var lenge en av kvartetten. Han måtte gi seg for et par år siden, godt over nitti. Men Rolf Andersen og Finn Schøyen holder koken, begge godt opp i åtti-årene, med litt vekslende makkere. De spiller double – og holder nøye regning med stillingen og sluttresultatet. Pausene på benken er kanskje litt lengre enn de reglementerte nitti sekundene. Men da får de anledning til å ytre seg om det meste – i lokalsamfunnet, i nasjonen eller i den store verden. Og etter dusjen er verden som ny når det er på vei hjem til de daglige rutiner. I generasjonen under – de mellom sytti og åtti – er det flere som holder koken. John Flessum, Kristian Henriksen og Finn Wellberg har også sine faste to formiddager i uken i hallen – sammen med mosjonister som ikke er medlemmer i Larvik. Ingen av dem har fortid som tennisspillere, men har nådd et nivå som de selv har glede av og som gjør at tennistimene blir en reell og samtidig morsom mosjonsaktivitet.

Tennis gir mosjon og glede også i eldre år. Bak, fra venstre: John Flessum, Walter Eggli og Rolf Andersen. Foran: Finn Schøyen og Finn Wellberg.

Aktive veteraner
Klubben har selvsagt også veteraner som opererer med et noe høyere ambisjonsnivå. Sommer og vinter avvikles det lagserier for veteraner, og her har Larvik oftest stilt med to lag – hvorav førstelaget gjerne har kjempet om seier i de pågående seriene. Her møtes mange av dem som i yngre år kjempet om kretsmesterskap og plasseringer i lagserier i divisjonssystemet.

Ungdommelige veteraner som svinger racketen sommer som vinter, bak fra venstre: Truls Wangen, Jan Chr. Østberg og Aage Lilliedahl, foran: Arne Sletholt, Terje Nielsen og Leif Karlsen.
Av de virkelig veteranene som fortsatt holder koken på dette nivået er det Arthur Willems og Ole-Johan Svensen som gjør seg gjeldende. “Ungdommer” som Jens Jørgensen og Fritz Ivar Berg er blitt voksne nok til å få plass på veteranlagene – og ellers er det gutter som Arne Sletholt, Aage Lilliedahl, Leif Karlsen, Terje Nielsen, Truls Wangen og Jan Chr. Østberg som har trukket lasset. Noen belastningsskader kan det naturlig nok bli for folk i denne alderen, slik at enkelte har hatt perioder hvor de har måttet kaste kortene, men stort sett har det vært mange nok i sving til enhver tid til at klubben har kunnet mønstre to slagkraftige lag.

Arthur Willems – still going strong.



Før og nå: Over, et festlig bilde fra Bergeløkka tidlig på 60-tallet med Inger Svensen, Bjørg Eggli, Ole-Johan Svensen, Jan Eggli (med mafia-antrekk) og Kjell Berntsen.
Under: Noen av de samme, fortsatt “unge og spreke”, Jan Eggli, Ole-Johan Svensen, Kjell Berntsen og Kjell Hobæk.

Spredte minner fra Bergeløkka i 50-årene

Av Grethe Horn Mathismoen

I mine tidlige ungdomsår var tennisbanene på Bergeløkka den viktigste møteplassen. Det var i begynnelsen av 50-årene, og både søn- og hverdager møttes vi der. Fra skolebenken på Larvik høyere skole nederst i Christian Frederiksvei bar det lukt opp på tennisbanen etter en rask matbit hjemme i Haakonsgate.
Jeg var nærmest plassert på tennisbanen av mine foreldre som begge var gamle tennisspillere. De møttes i sin tid på tennisbanen. Far, Adolf Denis Horn, var dyktig tennisspiller på Notodden, og mor, Randi Staubo, en aktiv Oslo-spiller. Da de kom til Larvik i 30-årene, fortsatte de med tennisen. Banene lå den gangen mellom Bøkeskogen og Lovisenlund, og de fòr opp til tennisbanene hver søndag morgen for å komme først. -Etterpå dro vi ned i Bøkeskogen og hørte på korallmusikken sammen med alle larviksfamiliene som spiste frokost, forteller mor som i dag er en aktiv 94-åring. Min far ble klubbmester og innehaver av den hvite emalje-racket—en som jeg har som et hyggelig minne. Mor slo til flere år senere (i 50-årene) med å vinne mix-double sammen med den mange år yngre Anders Bjarne Støtvig i en morsom turnering. Anders-Bjarne har mange ganger senere minnet meg på det.
Tor Gabrielsen forteller at han og Truls Thorenfeldt fikk den første tennis-instruksjon av nettopp min far. —Det var heldig for oss at vi fikk med oss kunnskap fra en som virkelig kunne spille tennis, sier Tor generøst. Selv syntes jeg det var for flaut at faren min skulle instruere. Også Tor hadde en far som var ivrig pådriver. Pappa Eilert Gabrielsen hadde spilt mye tennis da han som hvalfanger overvintret i Durban og ville at sønnen skulle gjøre det samme.
Til tennisbanen dro vi. Nesten alltid på sykkel. Vi nærmest “bodde” på Bergeløkka. Der var Ole-Johan Svensen og Kjell Berntsen, Tor Gabrielsen, Mille Christensen, Karsten Borch-Jenssen (senere Grøn), Egil Barth-Nilsen, Tore Lundh, Kjell Bredal, søstrene Bernhoft, søstrene Benham, søstrene Rosenkilde, Unni Bye Karlsen, Inger Anne Otnæs, Kirsten Bugge, Oddvar Russeltvedt og mange flere. Vi hadde kanskje ikke så mange aktiviteter å gå til i de årene. Alternativet var håndballtrening med Jens Abrahamsen på Turn og friidrett på Fram. Mine foreldre likte best at jeg spilte tennis. De syntes håndball var lite kvinnelig. Slik var det for femti år siden.

Grethe Horn i serven – bildet tatt i 1952.

Hver vår var vi i gang på Bergeløkka. Vi unge fikk ikke lov til å spille på en’ern og to’ern, vi måtte ta til takke med tre’ern og bløtmyra på fir’ern. Bare når det var turnering, fikk vi lov å spille på de beste banene. Iallfall i finalene. Om våren jobbet vi dugnad for å få banene i stand, og banemann Olsen brukte maven til å dytte i gang krittemaskinen.
Vi syklet bestandig. Ingen ble kjørt i bil, simpelthen fordi det ikke var mange som hadde bil. Når vi skulle være med i turneringer, måtte vi betale moroa selv. Jeg glemmer aldri kretsmesterskapet i Horten en lørdag og søndag, antakelig i august. Ole-Johan, Kjell og jeg dro av sted på toget med bytte på Skoppum. Vi vant våre kamper og skulle gå videre til finalene neste dag. Istedenfor å reise helt hjem, overnattet vi på smale trebenker i det lille klubbhuset i Horten. Det var gratis. Sånn var det den gang. Maten hadde vi med hjemmefra. Matpakkene var gode å ha.

Artikkelen må ha stått i Østlands-Posten i 1952. Jeg fikk napp i den store vandrepokalen tre år på rad og fikk pokalen til odel og eie. Der står det inngravert mitt navn og 1952, 1953 og 1954…

I herregarderoben overnattet Erling Naper og Hans Sperre fra Sandefjord, mens vi tre fra Larvik fikk damegarderoben. Så mye søvn ble det vel ikke, men Kjell Berntsen flirer godt når han minnes den natten. —Jeg husker at du absolutt skulle ha på deg nattkjole der du lå på den smale trebenken, ler han. Selvsagt har jeg glemt den siden av saken. Det var ikke så greit å være jente i de åra. Den fargerike idrettsbegavelsen Hans Sperre var en hissigpropp. Når det ikke gikk hans vei under kampen, kastet han rasende racketen i nettet med eder og forbannelser. Egentlig uhørt på en tennisbane hvor stillheten råder. Det ble litt pinlig. Den langt mer dannede og solide tennisspiller Erling Naper følte seg nok ille berørt over sin medspiller. Men gode i tennis var de begge, og mang en double-kamp ble avgjort til deres fordel. Kjedelig var det aldri der Hans og Erling var på banen. Det vil være å overdrive å påstå at tennisklubben gjorde så mye for oss. Det ble ikke akkurat satset på ungdommen. Det var nok andre tider enn nå, og vi skulle være glade til for at vi ble funnet verdige å få lov å spille på banene i det hele tatt. Seniorene var nok mer opptatt av å spille selv enn å tenke på rekrutteringen. Vår oppgave ble raskt å passe småbarna i sandkassen mens foreldrene spilte, bl.a. lille lyslokkete Kirsten Schøyen. Thoresen-sønnene måtte vi også kikke etter. Jeg var ikke jente for ingenting og syntes nok barnepasset var litt stas. Men Johs Tenmann var instruktør i Norges Tennisforbund og reiste land og strand rundt. Han tilbrakte noen dager med å trene den “håpefulle” yngre garden på Bergeløkka. Vi fikk faktisk lov å være på bane én. Da Tenmann senere ble instruktør for våre kjente skøyteløpere, sperret vi opp øynene: “Jøss, det var jo vår Tenmann”.

—Dere må ikke svinge armen som om dere skal kaste diskos, sa instruktør Tenmann. Han viste meg ekstra oppmerksomhet, fordi jeg var kusinen til Jan Staubo som hadde vunnet mange norgesmesterskap. Ole-Johan Svensens far, Johan Svensen, var nesten like mye på tennisbanen som oss. De bodde i Gamle Kongevei og hadde ikke lange veien. Svensen svingte gjerne innom på vei hjem fra jobben i Norges Bank. Vi var alle glade i Svensen som hadde et godord til oss alle. Han var et elskelig menneske. Når Svensen var på Bergeløkka, var alt som det skulle være. —Skal det være et stykke “vårtekage”, sa Svensen og bød oss av matpakken. Han satt ringside og formante sin sønn på syngende kristiansandsk. —Ole-Johan, ballen skal over nettet! Det var stil over seniorene på Bergeløkka.

De nærmest uslåelige herrer Finn Thoresen og Boy Thorsen spilte alltid i lange hvite bukser med skarp press. Mange festlige kamper var vi vitne til med dem i finalen mot Arnfinn Nielsen og Finn Holberg-Olsen fra Stavern. Ingen kunne serve som Finn Thoresen. En gang servet han så hardt at nettet datt ned. Når disse spilte, var det musestille på Bergeløkka. Finn Schøyen var en meget aktiv herre, den gang, som nå. Og Knut Leinæs var en elegant spiller. Flere av våre lærere på Larvik høyere skole prøvde seg også på tennisbanene, bl.a. lektor Torleiv Kronen og fetteren til Ole Johan, lektor Johan Borse. Nanna Treschow var tennisstjerne blant senior-damene på Bergeløkka i de årene, hun møtte gjerne Åse Thoresen eller Eva Borch-Jenssen i finalene. De hadde lekre tenniskjoler med små skjørt og var mine forbilder. Hjemme satt mor og sydde mitt lille tennisskjørt av stoff som ikke var så enkelt å skaffe i disse etterkrigsårene. Men som bildet viser, ble jeg fin, jeg også. Tennis var utvilsomt den “hvite sport” i de årene. De som ikke stilte i hvitt, merket fort på stemningen at noe var galt. Vi skulle værs?god å ha den rette farge på garderoben.

Til slutt noen ord om Herman Sachnowitch som vi aldri glemmer, vi som var unge på Bergeløkka i de årene. Han var rørende lykkelig og ivrig over å være på tennisbanen. Krigen hadde vi bak oss. Herman hadde overlevet konsentrasjonsleiren i Auschwitz-Birkenau og lot oss se sitt tatoverte fangenummer 79235 på armen. Han viste en nesten barnslig glede over å være sammen med oss på tennisbanen.

I dag er tennis mye mer en allemannssport enn i de år jeg var aktiv på Bergeløkka. Den gang var tennis en utpreget snobbesport. Jeg fikk ofte bemerkninger i den retning og syntes det var ubehagelig. Etter hvert som jeg fikk venner som ikke spilte tennis, ble mitt virkefelt endret. Bergeløkka var ikke lenger det mest attraktive. Gymnaset og andre aktiviteter lokket, ikke minst Larvik Morgenavis der jeg fikk små journalistiske oppgaver. Da jeg etter gymnaset begynte i Østlands-Posten som journalistlærling, var det ikke plass til tennis i mitt daglige liv. Men jeg tok det opp igjen senere.
Bergeløkka og stemningen der sitter i meg som et viktig og verdifullt minne fra ungdomsårene. Min kjærlighet til Bøkeskogen ble også lagt i de årene. Vi var på en måte i Bøkeskogen hele tiden.

LTK takker for støtten

Vi takker følgende bedrifter – og privatpersoner – for støtte til utgivelse av boken og Larvik Tennisklubbs jubileumAlf H. Andersen AS
Baxt AS
Brynje Trikotasjefabrikk AS
DaJa AS
Flessum Eiendom AS
Fønhus Maskin A/S
HaFa Elektro AS
Karlsen Consulting A/S
Larvikbanken
Larinko AS
Lundhs Labrador A/S
Kaare Mortensen AS
Motorservice Jan Eggli A/S
Nanset Standard A/S
Nordbyen Steen & Strøm
Noraudit AS
Quality Grand Hotel Farris A/S
Trudvang Gjestegaard
Vestfold Distribusjon AS
Østlands-Posten AS
Hotel Wassilioff

Rolf AndersenFinn Schøien
Lars BarthOve Svendsen
Fritz Ivar BergAnnette Svensen
Kjell BerntsenErik Svensen
Gunnar BersethInger Svensen
Arnfinn BjørnstadJan Svensen
Sven BredveiOle-Johan Svensen
Erik BuggeTor R. Sørdal
John FlessumSigmund Thygesen
Maiva og Tore FjeldskårNanna Treschow
Nina M. M. FrøystveitPål Trettvik
Øivind HagenFinn Wellberg
Sven Petter HellenesArthur Willems
Svein HellenesHans Kristian Aasen
Kjell Hobæk 
Roger Holmsen 
Andreas Fr. Høyer-Dahl 
Odd E. Håkonsen 
Steff Kinge 
Torleiv Kronen 
Kari og Aage Lilliedahl 
Gro og Eirik Lindberg 
Lisbeth Lund 
Bjørn Tore Nilsen 
Sigurd Robak 


Ny sesong – og nye tider: Aage Lilliedahl heiser flagget foran en ny sesong – med Leif Karlsen, Tore Ødegaard, Kjetil Emhjellen, Pål Trettvik, Hans Kr. Holter og Fritz Ivar Berg som tilskuere

– og tvillingene Ola og Pål Hellenes representerer framtiden på tennisbanen.

Formenn i klubben

1902-07: Chr. Christiansen
1908: Gustav Iversen
1909: Carl Johan Mürer
1910: Carl G. Ertzeid
1911-12: Chr. Christiansen
1913: Helena Odberg
1914: Rolf Nielsen
1915: Jacob Olsen
1916: Magnus Paulsen
1917: Chr. Odberg
1918: Leif Corneliussen
1919-20: Chr. Odberg
1921-23: Matheus Halvorsen
1924-25: Wilh. Andersen
1926-27: Egill Arnesen
1928: Chr. Odberg
1929: Fritz Larssen
1930-31: Magnus Hansen Just
1932-33: Carl Fjellberg
1934-35: Ewald Gundersen
1936: Finn Hognestad
1937-45: Knut Leinæs
1946: Finn Thoresen
1947-49: Erik Bugge
1950: Ole Jørgen Dyring
1951-52: Finn Thoresen
1953: Torleiv Kronen
1954-55: Bernhard Schirmer
1956: Finn Schøyen
1957-58: Rolf Døvle
1959-60: Sverre Hermansen
1961-62: Anders Bjarne Støtvig
1963-66: Jan Eggli
1967-68: Kjell Berntsen
1969-70: Arthur Willems
1971-72: Tor Gabrielsen
1973-74: Kjell Hobæk
1975-76: Svein Hellenes
1977-84: Kjell Hobæk
1985-87: Jan Hellesnes
1988-89: Totto Christiansen
1990-93: Aage Lilliedahl
1994-95: Ikke valgt (styret fungerte)
1996: Hans Fr. Holter
1997-98: Kari Høen Lilliedahl
1999-2002: Aage Lilliedahl
 

Knut Leinæs ledet klubben i de vanskelige krigsårene 1940-45.

Kretsmesterskap

1930: Carl Fjellberg/Rolf Jacobsen (double)
1932: Ellen Christensen/Boy Thorsen (mixed double)
1939: Lisbeth Nebel (junior)
1946: Finn Thoresen
Solvor Sundt Hansen
Finn Thoresen/Boy Thorsen (double)
1947: Ruth Frølich/Finn Thoresen (mixed double)
Arnfinn Nielsen (junior)
Tore Schrøder/Egil Karlsen (double junior)
1948: Arnfinn Nielsen
Arnfinn Nielsen/Tore Schrøder (double)
Arnfinn Nielsen (junior)
Arnfinn Nielsen/H. Gabrielsen (double junior)
1949: Arnfinn Nielsen/Rolf Berthelsen (double)
Arnfinn Nielsen (junior)
Sigmund Thygesen/Anders Bjarne Støtvig (double junior)
1950: Finn Thoresen
Nanna Treschow
Knut Berger (junior)
Knut Berger/Anders Bjarne Støtvig (double junior)
1951: Finn Thoresen/Boy Thorsen (double)
1952: Nanna Treschow/Finn Thoresen (mixed double)
1954: Kjell Berntsen (junior)
Kjell Berntsen/Ole-Johan Svensen (double junior)
1955: Finn Thoresen/Arnfinn Nielsen (double)
Per Andresen (junior)
Kjell Berntsen/Per Andresen (double junior)
1957: Finn Thoresen/Arnfinn Nielsen (Stavern) (double)
1958: Carl P. Christensen/Hans Blom (Tønsberg) (double junior)
1960: Kjell Berntsen/Ole-Johan Svensen (double)
1964: Finn Thoresen jr. (junior)
1965: Kjell Berntsen/Ole-Johan Svensen (double)
Finn Thoresen jr. (junior)
1967: Kjell Berntsen/Ole-Johan Svensen (double)
Per Åge Stenvik (junior)
1968: Kjell Berntsen/Ole-Johan Svensen (double)
1969: Per Åge Stenvik (junior)
Per Åge Stenvik/Klaus Hansen (double junior)
1970: Jan Eggli
Jan Eggli/Arthur Willems (double)
1972: Jan Eggli/Arne Sivertsen (Sandefjord) (double)
1973: Arnfinn Nielsen
Jan Eggli/Arne Sivertsen (Sandefjord) (double)
1974: Arnfinn Nielsen
Arnfinn Nielsen/Øyvind Nielsen (double)
1977: Arthur Willems/Arne Sivertsen (double)
Sven Peter Hellenes (junior)
Sven Peter Hellenes/Øysten Kristensen (double junior)
1978: Arne Sivertsen
Ole Petter Christoffersen (junior)
1979: Jan Eggli/Arthur Willems (double)
John Heidelberg (junior)
Jens Jørgensen/Fritz Ivar Berg (double junior)
1980: John Heidelberg
Arnfinn Nielsen/Arne Melander (double)
Jan Svensen/Grethe Strømmen (Horten) (mixed double)
John Heidelberg (junior)
John Heidelberg/Tore Stuen (Sandefjord) (double junior)
John Heidelberg/Anne Baglo (Sem) (mixed junior)
1981: Jan Svensen
Jan Svensen/ (double innendørs)
Erik Christoffersen/Tore Stuen (double junior)
Jan Svensen/Tore Stuen (double junior, innendørs)
1982: Jan Svensen
Anne Mette Baglo
Jan Svensen/Tore Stuen (double)
Anne Mette Baglo (junior)
Lars Hobæk/T. Berg (Sandefjord) (double under 14 år)
1983: Jan Svensen
Anne Mette Baglo
Tore Stuen/Paul Tharaldsen (Sandefjord) (double)
Anne M. Baglo/Anne Fængsrud (Tønsberg) (double)
Annette Svensen/Jan Svensen (mixed double)
Lars Hobæk (junior)
Lars Hobæk/Tom Berg (Sandefjord) (double junior)
1984: Jan Svensen
Jan Svensen/Tore Stuen (double)
Atle Willems (12-14 år)
Atle Willems/Lars Hobæk (double 12-14 år)
1985: Berit Hagtvedt
Lars Hobæk/Glenn Solhaug (double)
1986: Lars Hobæk
Lars Hobæk/ (double)
Cathrine Lund Johnsen (junior)
1993: Arthur Willems (veteran +45)
1997: Jens O. Jørgensen/Fritz Ivar Berg (double)
Maiva Fjeldskår/Kari Høien Lilliedahl (double)
1998: Arne Sletholt/Jan Chr. Østberg (double veteran)
Magnus Sletholt (14 år)
2001: Jens O. Jørgensen

Distriktsmesterskap

I årenes løp – ikke hvert år – har det også vært avviklet distriktsmesterskap som omfatter spillere fra Vestfold og Telemark. Disse mesteskapene har kanskje ikke hatt samme status som kretsmesterskapene, men har likevel vært omfattet med interesse. Fra Larvik har følgende gått seirende ut fra disse oppgjørene:

1953: Finn Thoresen/Arnfinn Nielsen (Stavern) (double)
1973: Jan Eggli/Arne Sivertsen (Sandefjord) (double)
1974: Arnfinn Nielsen
Jan Eggli/Arne Sivertsen (Sandefjord) (double)
1975: Per Åge Stenvik
1976: Arnfinn Nielsen
Arthur Willems/Arne Sivertsen (Sandefjord) (double)
1981: Jan Svensen
Jan Svensen/ (double)
1982: Jan Svensen

Områdemesterskap

Områdemesterskapene omfatter spillere fra Vestfold, Telemark og Buskerud.
1981: Jan Svensen
1982: Tore Stuen
1983: Jan Svensen

Norgesmesterskap

Det er ikke mange fra Larvik som har deltatt i Norgesmesterskap individuelt. Arnfinn Nielsen endte på 3. plass i NM for juniors både i 1948 og 1949 og er norgesmestere i veteran + 40. Jan Svensen ble norgesmester innendørs i klassen 14-16 år i 1981 og kom til finalen også i klassen 16-18 år, der han tapte knepent. Lars Hobæk ble norgesmester i double junior innendørs i 1984, sammen med Johan Wiig, Trondheim. Atle Willems har to NM i double i klassen 14-16 år.Oppdatering: Ovenstående er fra et historisk dokument som nå er utdatert, så vi legger også til at vår spiller Aida Selimotic vant 1. plass i NM for Jenter U18 i 2011.

Klubbmesterskap

Klubbmesterskapet har i alle år vært en av årets store begivenheter – med deltagelse fra de topp aktive til de mer mosjonspregede spillere. Dette har ført til at turneringene har fått et mindre alvorsfylt preg, blant annet ved at man har satt sammen double- og mixed-par med målsetting at kampene skulle bli jevnest mulig.

Fra perioden før 1924 savnes det dessverre resultater.

1924: Oscar Meier-Hansen jr.
Nanna Johansen
1925: Rolf Jacobsen
1926: Rolf Jacobsen
1927: Carl Fjellberg
1928: Carl Fjellberg
1929: Carl Fjellberg
Marit Persen
1930: Rolf Jacobsen
Ellen Christensen
1931: Carl Fjellberg
Ellen Christensen
1932: Adolf Horn
1933: Ewald Gundersen
1934: Boy Thorsen
Gerd Christophersen
1935: Ewald Gundersen
Bibbi Gaathaug
1936: Reidar Øsleby
1937: Knut Leinæs
Lisbeth Nebel
1938: Ewald Gundersen
Lisbeth Nebel
1939: Guttorm Gran
Lisbeth Nebel
1940: Finn Thoresen
Lisbeth Nebel
1941-45: Ingen aktivitet – idrettsstreik
1947: Finn Thoresen
1948: Arnfinn Nielsen (senior og junior)
Doris Nesbet
1949: Finn Thoresen
Ruth Frølich
1950: Finn Thoresen
Nanna Treschow
1951: Finn Thoresen
Nanna Treschow
Kjell Berntsen (junior)
1952: Finn Thoresen
Nanna Treschow
Ole-Johan Svensen (junior)
Grethe Horn (junior)
1953: Finn Thoresen
Eva Borch-Jensen
Kjell Berntsen (junior)
Grethe Horn (junior)
1954: Finn Thoresen
Ole-Johan Svensen (junior)
Grethe Horn (junior)
1955: Kjell Berntsen (senior og junior)
1956: Bernhard Schirmer
Henrik Gundersen (junior)
1957: Kjell Berntsen
1958: Rolf Døvle
1959: Ole-Johan Svensen
B. Å. Stolpestad (junior)
1960: Finn Thoresen
B. Å. Stolpestad (junior)
1961: Arthur Willems (junior)
1962: Ole-Johan Svensen
Arthur Willems (junior)
1963: Kjell Berntsen
Arthur Willems (junior)
1964: Helge Koren
Finn Thoresen jr. (junior)
1965: Kjell Berntsen
Finn Thoresen jr. (junior)
1966: Jan Eggli
P. Å. Stenvik (junior)
1967: Jan Eggli
P. Å. Stenvik
1968: Jan Eggli
1969: Jan Eggli
Agnes Kronen
P. Å. Stenvik (junior)
 
 
Jan Eggli – en ener på slutten av 60-tallet.
 
1970: Jan Eggli
Bjørn Dahl (junior)
1971: Kjell Berntsen
1972: Kjell Berntsen
Bjørn Jacobsen (junior)
1973: Arnfinn Nielsen
1974: Arnfinn Nielsen
1975: Arnfinn Nielsen
1976: Arnfinn Nielsen
Sven Petter Hellenes (junior)
1977: Arnfinn Nielsen
Tom Mikkelsen/Andreas Høyer-Dahl (double)
Gunnar Berseth (veteran)
Gunnar Berseth/Sven-E. Askløv (double veteran)
Sven Peter Hellenes (junior)
1978: Arnfinn Nielsen
Kjell Berntsen/John Heidelberg (double)
Hans Thoresen (veteran)
Svein Hellenes/Tangaard (double veteran)
John Heidelberg (junior)
Jens Jørgensen/Erik Svensen (double junior)
Trine Aarstad (junior)
1979: Arthur Willems
Inger Svensen
Hans Thoresen (veteran)
John Heidelberg (junior)
Helle Aass (junior)
Ole-Johan Svensen/Oddvar Russeltvedt (double)
Kristin Berntsen/Fritz Ivar Berg (mixed double)
John Heidelberg/Geir Askløv (double junior)
Trine Aarstad/Tone Hobæk (double junior)
Svein Arne Bredvei/Tor Gabrielsen (double veteran)
1980: John Heidelberg
Maiva Fjeldskår
Jan Svensen (junior)
Trine Aarstad (junior)
Christian Høegh (gutter under 15 år)
Fritz Ivar Berg/Øivind Hagen (double)
Erik Svensen/Christian Høegh (double junior)
Helle Aas/Tone Hobæk (double junior)
1981: Jan Svensen
Maiva Fjeldskår
Jens Jørgensen/Arne Sletholt (double)
Annette Svensen/Kjell Hobæk (mixed double)
Andreas Høyer-Dahl (veteran)
Oddvar Russeltvedt/Rolf Andersen (double veteran)
Tone Hobæk/Annette Svensen (double junior)
Erik Christoffersen/Chr. Høeg (double junior)
Jan Svensen (junior)
Finn Tommy Rasmussen (gutter under 15 år)
Ståle Gjestrum (nybegynnere)
1982: Tore Stuen
Anne Mette Baglo
Jens Jørgensen/Svein A.Bredvei (double)
Tone Hobæk/Kjell Hobæk (mixed double)
Andreas Høyer-Dahl (veteran)
Walter Eggli/Rolf Andersen (double veteran)
Svein Hellenes/Sven P. Hellenes (familie)
Erik Christoffersen (junior)
Sven Bredvei/Ståle Gjestrum Larsen (double junior)
Lars Hobæk (gutter under 16 år)
1983: Jan Svensen
Berit Hagtvedt
Jan Svensen/Walter Eggli (double)
Berit Hagtvedt/Tone Hobæk (double)
Andreas Høyer-Dahl (veteran)
Andreas Høyer-Dahl/Kjell Øverland (double veteran)
Jan Svensen/Erik Svensen (familie)
Jan Svensen (junior)
Jan Svensen/Hans M. Holden (double junior)
 
 
Andreas Høyer-Dahl – en aktiv veteran på 80-tallet.
 
1984: Jan Svensen
Berit Hagtvedt
Arthur Willems/Geir Wang (double herrer)
Berit Hagtvedt/Amanda Lee (double damer)
Berit Hagtvedt/Svein Hellenes (mixed double)
Andreas Høyer-Dahl (veteran)
Andreas Høyer-Dahl/Svein A. Bredvei (double veteran)
Jan Svensen/Ole-Johan Svensen (familie)
Lars Hobæk (junior)
Sven Bredvei/Hans M. Holden (double junior)
Atle Willems (under 16 år)
Henrik Hagtvedt (under 14 år)
1985: Lars Hobæk
Maiva Fjeldskår
Fritz Iver Berg/Jan Eggli (double herrer)
Arthur og Atle Willems (familie)
Andreas Høyer-Dahl (veteran)
Andreas Høyer-Dahl/Jan Eggli (veteran double)
Henrik Hagtvedt (gutter under 16 år)
Glenn Solhaug (gutter under 18 år)
Lars Hobæk/H. M. Holden (double under 18 år)
1986: Lars Hobæk
Maiva Fjeldskår
Lars Hobæk/Kjell Øverland (double)
Andreas Høyer-Dahl (veteran)
Kjell Hobæk/Kjell Øverland (double veteran)
1987: Glenn Solhaug
Susan Elofson
Sven Bredvei/Arne Sletholt (double)
Andreas Høyer-Dahl (veteran)
1988: Geir Wang
Cathrine Johnsen
Jan Hellesnes/Svein A. Bredvei (double herrer)
Joachim Aasan/Ole P. Kristiansen (double junior)
Roger Engdahl (junior)
Jonny Willems (12-14 år)
1989: Fritz Ivar Berg
Lene Lundh
Fritz Ivar Berg/Pål. K.Kristensen (double herrer)
Kari Høen Lilliedahl/Inger Svensen (double damer)
Ole-Johan Svensen (veteran)
Andreas Høyer-Dahl/Kjell Øverland (double veteran)
Susan Elofson/Jan Hellesnes (mixed double)
Geir Arne Hansen (junior)
1990: Fritz Ivar Berg
Pernille Groth
Fritz Ivar Berg/Geir Wang (double herrer)
Lene Lundh/Henriette Groth (double damer)
Pernille Groth/Arvid Spetalen (mixed double)
Ole-Johan Svensen (veteran)
Kristian Kristoffersen (junior)
Stian Winther (under 15 år)
1991: Fritz Ivar Berg
Annette Svensen
Fritz Ivar Berg/Finn Schøyen (double)
Lene Lundh/Kari Høen Lilliedahl (double)
Kristian Kristoffersen (junior)
Arthur Willems (veteran)
Finn Schøyen/Svein Hellenes (double veteran)
Hanne Berg/Fritz Ivar Berg (mixed double)
 
 
Fritz Ivar Berg – en gjenganger på toppen av premielistene.
 
1992: Fritz Ivar Berg
Lene lundh
Leif Karlsen/John Andrè Halvorsen (double herrer)
Maiva Fjeldskår/Lisbeth Lundh (double damer)
Maiva Fjeldskår/Arne Sletholt (mixed double)
Inger Svensen (veteran)
Lisbeth Lundh/Kari Høen Lilliedahl (double veteran)
Arthur Willems (veteran 40-59)
Kjell Øverland (veteran + 60)
Ole-Johan Svensen/Finn Schøyen (double veteran)
Kristian Kristoffersen/Martin Kvifte (double junior)
Kristian Kristoffersen/John Andrè Halvorsen (gutter double)
1993: Arthur Willems
Annette Svendsen
Fritz Ivar Berg/Eivind Kristoffersen (double)
Maiva Fjeldskår/Nina Frøystveit (double)
Annette Svensen/Ole-Johan Svensen (mixed double))
Knut Andrè Stokke (junior)
Maiva Fjeldskår (veteran)
Arthur Willems (veteran)
Arthur Willems/Finn Schøyen (double veteran)
1994: Hans Fredrik Holter
Lene Lundh
Krister Næss/Thomas Bruusgaard (double)
Maiva Fjeldskår/Kari Høen Lilliedahl (double)
Arthur Willems (veteran)
Hans Fr. Holter/Eirik Lindberg (double veteran)
Maiva Fjeldskår/Finn Tommy Rasmussen (mixed double)
Knut Andrè Stokke (junior)
1995: Fritz Ivar Berg
Maiva Fjeldskår
Fritz Ivar Berg/Peder Lindberg (double)
Maiva Fjeldskår/Berit Hagtvedt (double)
Peder Lindberg (junior)
Arne Sletholt (veteran)
Lars Barth/Aage Lilliedahl (veteran doble)
Lene Lundh/Thomas Henriksen (mixed double)
1996: Fritz Ivar Berg
Fritz Ivar Berg/Eirik Lindberg (double)
Unni Weberg/Truls Wangen (mixed double)
Arne Sletholt (veteran)
Arne Sletholt/Kjell Øverland (veteran double)
1997: Jens O. Jørgensen
Maiva Fjeldskår
Peder Lindberg/Jan Chr.Østberg (double)
Kari Høen Lilliedahl/Jan Chr. Østberg (mixed double)
Peder Lindberg (junior)
Magnus Sletholt/Quan Van Tran (double junior)
Arne Sletholt (veteran)
Arne Sletholt/Finn Wellberg (double veteran)
1998: Fritz Ivar Berg
Nina Frøystveit
Truls Wangen/Aage Lilliedahl (double)
Tone Wangen/Truls Wangen (mixed double)
Quan Van Tran (junior)
Magnus Sletholt/Kjetil Lindberg (junior double)
Arne Sletholt (veteran)
Jan Chr. Østberg/Lars Barth (double veteran)
1999: Fritz Ivar Berg
Maiva Fjeldskår
Arne Sletholt/Stian Wangen (double)
Maiva Fjeldskår/Truls Wangen (mixed double)
Magnus Sletholt (junior)
Geir Strand/Kjetil Lindberg (junior double)
Arne Sletholt (veteran)
Aage Lilliedahl/Leif Karlsen (veteran double)
Finn Wellberg (veteran + 60)
Kjell Øverland/Kristian Henriksen (double veteran + 60)
 
 
Maiva Fjeldskår – mangeårig klubbmester.
 
2000: Fritz Ivar Berg
Kari Høen Lilliedahl
Leif Karlsen/Magnus Sletholt (double)
Kari Høen Lilliedahl/Truls Wangen (mixed double)
Arne Sletholt (veteran)
Arne Sletholt/Stig Wangen (double veteran)
2001: Jens O. Jørgensen
Sven Petter Hellenes/Kjetil Emhjellen (double)
Arne Sletholt (veteran)
Leif Karlsen/Tore Ødegård (veteran double)

Bildearkiv

Svarthvittbilder – slideshowPDF2.034 kBLast ned
Fargebilder – slideshowPDF2.398 kBLast ned
100 års jubileumsfeiring 2002PDF2.527 kBLast ned