1982-1992: De gyldne åtti-årene

Åtti-årene ble "det gyldne tiår" for Larvik Tennisklubb. Veksten og framgangen fra 70-årene bare fortsatte. I 1983 var medlemstallet kommet opp i 245. Aktiviteten var på topp - både i kvalitet og bredde. Førstelaget rykket opp i 1. divisjon etter 82-sesongen, etter bare ett år i 2. divisjon, som én av tre klubber utenfor Oslo (Bergen og Hamar var de to andre). Det skulle vise seg at dette nivået nok var for høyt - og klubben måtte finne seg i nedrykk etter to sesonger blant de aller beste. Men det var jo moro å få måle krefter med den virkelige eliten.

Jan Svensen var stadig klubbens ener - og rykket fram som en av landets mest lovende spillere. I 1982 var han på et seks ukers trenings- og turneringsopplegg i Florida i forbundets regi, han ble nr. 2 i klasse 16-18 år i junior-NM både uten- og innendørs, deltok på Norges Davis Cup-lag i Jugoslavia og på det norske laget i junior-EM - kort sagt: Han hadde rykket fram i første rekke i tennis-Norge!

Klubben var attraktiv også for spillere fra andre distrikter i Vestfold, som John Heidelberg, Anne Sivertsen, Anne Baglo og Tore Stuen, som sammen med Jan Svensen dominerte kretsmesterkapene på første halvdel av 80-årene. Som nye skudd på stammen - og familietilhørigheten er ikke vanskelig å registrere - kom Annette Svensen, Lars Hobæk og Atle Willems, spillere som skulle gjøre seg gjeldende også nasjonalt i aldersbestemte klasser gjennom 80-årene. Dessverre skulle det vise seg at klubben etter hvert ikke klarte å følge talentene godt nok opp. Både Jan Svensen og Atle Willems representerte senere Porsgrunn i sine mest aktive perioder, mens Lars Hobæk forsvant til Oslo.

Tapet av de markerte toppene påvirket naturlig nok den sportslige innsatsen. Klubben rykket igjen ned til 3. divisjon - faktisk ett år også til 4. divisjon (1990), og klubbens spillere gjorde seg ikke i samme grad bemerket i turneringer og mesterskap. Men aktiviteten på Bergeløkka var stadig god, ja, det kunne faktisk være vanskelig å få slippe til på banene i enkelte perioder. Og mange av dem som hadde representert klubben i tidligere år, hadde nådd en alder som gjorde at det var klubbens veteranlag gjorde seg mest bemerket.

Tiåret var ellers sterkt preget av arbeidet med planene om hall på Bergeløkka, bygging av hallen i Stavern og det nye klubbhuset - forhold som er nærmere beskrevet i egne avsnitt i boka. Medlemstallet var stadig høyt - tiåret gikk ut i 1991 med totalt 251 medlemmer. I 1990 ble Aage Lilliedahl valgt til formann for første gang. Det markerte starten på mange år som administrativt nesten ble et familieanliggende, der han og fru Kari - med ett års unntak - delte på ansvaret og ellers bidro med andre styreoppgaver. Dessuten gjorde begge seg bemerket også på banen.