1932-1942: Vekst - og idrettsstreik

I årene som fulgte oppnådde ikke klubbens spillere de helt store resultatene, men aktiviteten var god, og det ble stadig knyttet kontakt med andre klubber. I 1936 deltok Larvik for første gang i norgesmesterskapet for lag. Debuten ga et knepent tap for Halden.

Ewald Gundersen og Lisbeth Nebel forsynte seg med de fleste klubbmesterskapene i disse årene. Medlemstallet hadde i noen år sviktet, men tok seg betydelig opp i årene fram mot krigen og var rundt 60 rett før tyskerne veltet inn over landet. Samholdet og klubblivet var imidlertid godt hele tiden. Det ble stadig arrangert tilstelninger i klubbhytta, der det ble servert smørbrød og øl - og stemningen var på topp "når dansen gikk utover natten til Nebels grammofon", som det heter i jubileumsberetningen til 75-årsjubileet i 1977.

Finalister i klubbmesterskapet i mixed double i 1937, fra venstre Lisbeth Nebel og Knut Leinæs, som vant, Sara Leinæs og Sverre Paulsen.

Sportslig sett gikk det også framover. 1939 var nok det beste året i klubbens historie på denne siden av krigen. Klubbens nye medlem Finn Thoresen - som skulle sette sitt preg på tennissporten i Larvik i lang tid fremover - førte an. I norgesmesterskapet for lag ble det seier over både Drammen og Mjøndalen før laget ble slått ut av et sterkt lag fra Notodden. I kretsmesterskapet ble det finaleplass, men tap, for Finn Thoresen. Slik det også gikk for Boy Thorsen/Guttorm Gran i herredouble. I juniorklassen for piker var det ren Larvik-finale mellom Lisbeth Nebel og Ingrid Dahl, med førstnevnte som vinner. Sesongens store triumf kom i kretsmesterskapet for lag, der Larvik for første gang gikk til topps ved å slå Skien overbevisende 7-2 i finalen. Laget besto av Lisbeth Nebel, Ingrid Dahl, Ingrid Hansen, Finn Thoresen, Boy Thorsen, Guttorm Gran og Knut Leinæs.

De hvite menn: De holdt stilen med hvite bukser og ditto skjorter i årene før krigen. Fra venstre Finn Thoresen, Helge Helland, Boy Thorsen og Isak Andersen.

Interessen for tennis var sterkt stigende. En oppvisningskamp mellom Norges beste spillere på den tiden, Johan Haanes og Ivar Dahl, påkalte stor oppmerksomhet. Styret så med stor optimisme på tiden man sto foran, men politiske forviklinger skulle stikke kjepper i hjulene for den videre veksten i noen år.

Norges beste tennisspiller før krigen - kanskje den beste til alle tider - Johan Haanes demonstrerte topp tennis i en oppvisningskamp på Lovisenlund.

Krig og idrettsstreik

Krigen som også rammet Norge, skulle lamme norsk idrett i fem år. Krigsutbruddet 9. april 1940 kom som et sjokk for alle. Både kretsmesterskapet og norgesmeserskapet ble avlyst dette året, men man kom i gang med en viss aktivitet og gjennomførte private lagkamper mot Porsgrunn og Sandefjord. Klubbmesterskapet ble avviklet utpå høsten med stor deltagelse. Den verste forskrekkelsen var over, trodde man ....

I håp om at de nye makthaverne ikke skulle blande seg inn i idretten ble banene som vanlig satt i stand våren 1941. Imidlertid mottok klubben allerede 30. mai en henvendelse fra den nye lederen for Vestfold Idrettskrets med spørsmål om man fortsatt ville gå inn for idrettsarbeidet. Klubbens styre svarte at man gjerne ville spille tennis, men bare under den forutsetning at idretten kunne drives fritt uten innblanding fra personer som ikke var valgt av Norges idrettsungdom. I svarbrevet bekreftet Vestfold Idrettskrets leder at dette forsåvidt var i orden, men ".. jeg forutsetter at De er oppmersom på at Larvik Tennisklubb liksom alle andre idrettslag i landet selvfølgelig må forholde seg i samsvar med statsråd Stangs forordning av 21/11. 1940 og 20/5. 1941".

Dette førte til at styret i Larvik Tennisklubb innkalte til ekstraordinær generalforsamling 8. juli 1941. Formannen, Knut Leinæs, forela klubbens medlemmer følgende spørsmål: "Skal Larvik Tennisklubb fortsette sin idrettslige aktivitet under den nye idrettsledelse?" Skriftlig votering ga som resultat at samtlige 20 tilstedeværende stemte nei. Det ble videre besluttet at det sittende styre skulle ivareta klubbens interesser inntil videre. Banene ble straks stengt, og idrettsstreiken fortsatte for klubbens vedkommende til krigens slutt i 1945.

Duefarm og vaktbolig

Da tyskerne kapitulerte 8. mai 1945, var banene fullstendig ødelagt. Klubbhuset var sterkt ramponert og gjerdene rundt anlegget praktisk talt revet ned. Tyskerne hadde brukt området til duefarm og klubbhuset til vaktbolig. Som vederlag for skadene fikk klubben i 1949 et erstatningsbeløp av Krigsskadetrygden på 5.000 kroner. Egentlig var klubben tiltenkt bare 1.000 kroner, men takket være dyktig innsats fra Knut Leinæs' side ble beløpet hevet betydelig. Skadetaksten lød imidlertid på 10.000-12.000 kroner, men klubben sa seg fornøyd med resultatet.

Man sto nå overfor en enorm oppgave med å legge forholdene til rette for ny aktivitet på det ramponerte anlegget. Klubbhuset skulle settes i stand og banene bygges opp igjen fra grunnen. Vinteren 1946 besluttet Larvik kommune at det skulle anlegges to nye treningsbaner for fotball på Lovisenlund. Hele tennisanlegget måtte i så fall flyttes lenger nordover og ville bli låst fast mellom fotballbanene uten senere mulighet for utvidelse utover de to banene anlegget besto av.

Styret, under ledelse av formannen Finn Thoresen, startet arbeidet med å finne alternative muligheter. Det ble Bergeløkka. Kontakten med grunneieren, godseier F. M. Treschow, førte til at klubben fikk leie et tre mål stort område som ville være tilstrekkelig til fire baner og klubbhus. Grunnarbeidet ble satt bort til Arvid Rørås, Oslo, mens de øvrige arbeidene ble utført av Rolf Hobæk - far til en senere profil i klubben, Kjell Hobæk. Entusiasmen blant medlemmene var stor, noe som ga seg utslag både i praktisk dugnadsinnsats og økonomiske bidrag.

Det nye anlegget kunne selvsagt ikke være uten klubbhus. Problemstillingen ble denne: Bygge nytt - eller forsøke å flytte det gamle? Man besluttet flytting. 15. april foregikk en selsom transport gjennom byens gater - hele klubbhuset på spesialbygget tilhenger fra Ludvig Isachsen, Larviks "Petter Smart" når det gjaldt transportteknisk utstyr. I løpet av fem timer var klubbhuset på plass på den ferdigstøpte grunnmuren. På dette grunnlaget ble det foretatt både utvidelse og modernisering, med dusjer, vasker og nytt tak med takstein.

En dristig operasjon, klubbhuset flyttes fra Lovisenlund til Bergeløkka - tid: Fem timer!

Bare to måneder seinere kunne man ta det nye anlegget i bruk - riktignok bare med tre baner. Den fjerde banen måtte man vente med å fullføre til året etter. Det var en stolt formann som kunne foreta den høytidelige åpningen lørdag 21. juni - selve stiftelsesdagen for klubben. Flagget gikk til topps, og det ble spilt åpningskamp på bane 1 mellom fire av klubbens medlemmer. Medlemmene hadde gått mann av huse denne dagen. Ikke mindre enn 80 personer var tilstede ved åpningen og den etterfølgende festen - med dans - i klubbhuset.